Kwaheri Tanzania!

Så er det siste dagen vår i Tanzania, og vi skal hjem for godt etter fire år. Det har vært fantstisk. Vi føler oss privilegert som har fått være her i disse årene. Vi har opplevd mye, og mye har vi skrevet om på bloggen. Den har ikke vært en dagbok, men heller en minnebok. Den skaper noen knagger som hjelper oss til å huske bedre. Vi har hatt veldig mye glede av alle besøkene fra Norge, både av familie og venner, og er veldig takknemlig for det. Blir nok noen mimrekvelder utover vinteren…

Av og til har vi selvfølgelig ønsket oss hjem, først og fremst hvis det har hendt noe med de nærmeste. Eller som de siste dagenes hendelser. Da er det ikke så lett å være så langt borte.

Vi vil savne menneskene, både norske og tanzanianske kolleger på ambassaden og alle nye venner og bekjente som har gitt oss mange opplevelser. Vi vil også savne den fantastiske naturen. Her i Dar og på Zanzibar er dette først og fremst havet med sine uendelige bølger, både på høyt og lavt vann, der vi kan bade og svømme så lenge vi vil uten å bli kalde.

Denne uka har vi mange ganger sagt: ”Ja, nå er det vel siste gangen at…” Det føles ikke slik. Jeg tror vi kommer tilbake en gang. Da vil selvfølgelig mye være forandret, for dette er et samfunn i stor og kontinuerlig forandring, men mye vil vi kjenne igjen!

Katastrofe

Fredag ettermiddag skulle vi møte noen nordmenn som var her på ferie. Før vi dro, sjekket jeg Aftenposten for dagen, og der var det nyheter om bombeangrep mot Regjeringskvartalet. Ganske voldsomt og uvirkelig i seg selv, men verre skulle det bli. Lørdag morgen var hele verdens øyne rettet mot Norge. CNN og BCC har hele helgen kjørt kontinuerlige nyhetssendinger om bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya, og i dag ble minnegudstjenesten i Oslo Domkirke sendt på CNN. Fredagens ondskap har rystet oss. Det har vært umulig å konsentrere seg om annet enn det som skjedde i Norge. Det hele ble bare forferdelig da vi fikk bekreftet at gode venner savner en kjær og evnerik sønn i skytetragedien. Det er en sorgens dag, også i Dar.

Sommerferie 2011

Det har vært stille på bloggen i juni - vi har vært i Norge. En hel måned gikk som en røyk. Hva gjorde vi da? Den største begivenheten var selvfølgelig feiringen av farmors 85-års dag. Barn, svigerbarn, barnebarn og deres kjærester og ektefeller, oldebarn, venner – til sammen var vi 65 gjester på Sandbrekke Gjestegård på Hvaler. Stedet var praktfullt, hytta vi bodde på likeså, maten var deilig, (bordkortene var fra ”Tinga-Tinga”) -alle koste seg sammen med bursdagsbarnet. Vi traff veldig mange på den festen, og det var heldig at vi kunne være der. Familien på Ragnhilds side traff vi ikke denne gangen- de skal samles i slutten av juli for å feire Asbjørn sin 50- års dag, men da er ikke vi i Norge, dessverre. Vi har også truffet omtrent alle Ås-vennene, og vært på flere hyggelige treff sammen med dem. Ivar rakk til og med å stikke innom gatefesten i Høgskoleveien med gamle og nye naboer på Kaja, men da var Ragnhild hjemme og pakket, småstresset siste kvelden før avreise klokken fire neste morgen! Audun har sommerjobb på Ås, og har, til foreldrenes glede, bodd hjemme hele måneden. Magnus og Vegard gleder vi oss til å møte i august.

Den andre virkelig store begivenheten var å få besøk av Simon og Yassin, som er kolleger av Ivar på Ambassaden i Dar es Salaam. Begge var noen dager på et stort REDD-seminar i Oslo. Sammen med Inger, som skal overta etter Ivar, dro alle fire også til Sjusjøen på hyttetur. Veldig morsomt å ha dem på besøk, og helt ”merksnodig” å sitte i hagen i Skogveien sammen med dem og forene de to verdenene våre på den måten.

Alle hverdagene våre har vi brukt til praktiske gjøremål – vedlikehold av hus og hage i Skogveien etter fire års bortleie, slik at det blir klart til å komme tilbake. I mellomtiden bodde vi i Bregneveien og det skulle gjøres klart til utleie. Vi rakk to småturer på hytta, der vi fikk noen fine fjellturer og traff noen Lillehammer-venner. Ragnhild har også besøkt jobben i Stortingsgata, truffet kolleger og fått en liten forsmak på jobben. Hun gleder seg.

Men denne måneden skal vi være i Tanzania. Det føles godt å være her!

”Wrapping-up”

Det begynner å dra seg til. Neste uke reiser vi på ferie i Norge, så tilbake hit i juli og hjem for godt i månedskiftet juli/august. Det betyr at vi er i flyttemodus – avskjeder (men nå har man jo Facebook, der ”alle” er, og vi lover å ”keep in touch”), flyttelass; skal det sendes med fly eller båt, hvor skal man bo etter at flyttelasset er gått og det ikke er en tallerken igjen her, salg av biler, rekker vi flere turer før vi drar osv. osv.

Forrige helg hadde vi naboene fra de tre andre ”norske husene”på øl og pizza på fredagskvelden, og på lørdag tok vi morgenbåten til Zanzibar og tilbake på søndag ettermiddag. Så rakk vi en tur til, og det blir lettere å akseptere at Zanzibar nå blir en fjern øy for oss. Naboene vil vi savne, det har vært et trivelig naboskap med både barn og voksne.

På mandag var det seminar for å oppsummere status innen Ivars arbeidsområde, og om kvelden resepsjon for gjester. Spesielt viktig at den ansvarlige ministeren i Tanzanias regjering var med. Ellers har Ragnhild brukt en del tid denne uka til å avslutte den frivillige økonomijobben i DSG, og overlate oppgavene til nestemann, en amerikansk dame. Ragnhilds kontor på ambassaden er også ryddigere enn vanlig.

Den ene bilen er solgt og skal overleveres i morgen. På søndag skal vi besøke Diana, som vi sponser på boarding school litt nord for byen. Et middagsbesøk, en lunsj med de norske damene i Dar og litt til på jobben neste uke, så er vi klar for å dra til Norge på ferie. Vi gleder oss til å treffe familie og venner!

17.mai 2011

Vi har, som alle dere andre, også feiret 17. mai igjen denne uka. Vi begynte med hyggelig 16. mai- feiring- øl og pizza sammen med noen andre nordmenn. Det nye i år var at noen også kom på norsk fjernsyn. Kanskje dere har sett det? Vi fikk sms om kvelden: i sammendraget av utenlandsinnslag på Dagsrevyen, var Ivar observert i 17.mai- toget i Dar. Det stemmer det, det var 17. mai- tog med hornmusikk og flagg og fløyter. Om formiddagen var det den tradisjonelle familiefesten med is og brus og pølser og kaker og tale og leiker og barn og voksne som hadde det moro. Om kvelden var det mottakelse for nordmenn og mange gjester, tale for dagen av ambassadøren vår (ved siden av Ivar i toget), røkelaks og fenalår og deilige saker. Vi sang selvfølgelig de sangene som skal synges, både på familiefesten om formiddagen og på mottakelsen om kvelden. Ivar var forsanger og ledet forsamlingen trygt gjennom alle tonene, både de høye og de lave. Litt vemodig er det jo; vi har feiret 17. mai i fire år i Dar es Salaam.

Uten reservedekk

Lørdag formiddag kjørte vi i en lang kø på vei til en forretning. Det gikk veldig sakte. En ung mann som gikk ved siden av bilen pekte på hjulet vårt. Kanskje vi hadde punktert? Men nei, det kunne det ikke være, vi kjørte så sakte at vi ikke merket noenting. Så vi bare fortsatte på vår plass i køen, men da to andre unge menn også pekte mot hjulet, skjønte vi at det verste hadde skjedd likevel. Endeløs kø, og så attpåtil punktering- dette kom til å ta tid. Like ved var det en fin plass å kjøre ut av køen og stoppe. Videre skjedde det som er Tanzania på sitt beste, som man opplever på landet, men ikke er så vanlig i storbyen. De tre mennene som hadde gjort oss oppmerksomme på punkteringen, kom til og satte straks i gang med å få hjulet av. Det viste seg at at reservehjulet vårt hadde sprukket, og ikke var brukbart, og hva gjør man da – punktert hjul og ikke noe i reserve? Den ene av de unge mennene visste om et sted i nærheten man kunne få reparert et dekk - og vips, så var Ivar og han på vei for å ordne det mens de to andre ble igjen sammen med meg og passet på bilen. Dekket ble lappet på ti minutter under et tre i en bakgate like ved. Etterpå fikk de tre unge mennene 40 kroner på deling, noe som er godt betalt for en slik tjeneste. De takket og bukket, vi hadde fått utmerket hjelp og de hadde tjent mer enn de hadde regnet med den dagen!

Nordic Sports Day

En gang hvert år møtes de nordiske landene til sportslig kamp. I utgangspunktet skal det være leik og moro, men i realiteten er det dødsens alvor. Både finnene og nordmennene er enige om at det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene. Danskene er ikke så høytidelige av seg, de balanserer det hele. Jamen godt vi har dem!

Premien til det vinnende landet er en vandregiraff. Nå har den stått godt synlig i ambassaden med ”Norge” og årstallet inngravert i flere år, men i år får den lufta seg litt - nå skal den vandre litt lenger bort i gata til svenskene. Det var jevnt i toppen, og nordmennene var ganske deppa, men tok seg sammen for syns skyld.

Finnene organiserte årets tevling som gikk av stabelen denne helga. Det har vært konkurrert i løping, volleyball, fotball, tennis, dart og vannjogging. Finnene er så heldige at de har en finsk løper på nasjonalt nivå på Zanzibar akkurat nå. De henta inn han, og han vant selvsagt herreklassen – foran to svensker. I dameklassen var det omvendt – to svensker først og så en finsk dame. Svenskene hadde flest deltakere, og fikk flest poeng sammenlagt. Danskene vant dart og publikuksfavoritten vannjogging. Nordmennene vant fotball og tennis. I grunnen rart at svenskene vant sammenlagt – rett og slett urimelig, ikke sant?

Ragnhild var oppmann for det norske vannjogginglaget og Ivar var med på laget. Vannjogging hadde blanda lag – to damer, to barn og to menn. Masse som skjedde på kort tid, og mange som heia!

De fire ambassadørene konkurrerte i ”Mølkky” – et finsk hagespill som ligner mest på det vi kjenner som Kubb. Her vant den svenske, med vår ambassadør Ingunn Klepsvik på andreplass. Etterpå var det fest med et for anledingen sammensatt rockeband som skapte kjempestemning!

Påskeferie 2011

Så er påskeferien for lengst over. Litt vemodig, mangt er ”siste gang” nå. Påsketuren gikk til høylandet i det nordlige Tanzania, der lufta er tørr og temperaturen behagelig døgnet rundt. Her er det ikke nødvendig med aircondition, verken dag eller natt. Året rundt er klimaet som en god norsk sommer.

Sammen med Magnus, Inger Cathrine og Frode dro vi med fly til Arusha, der vi ble plukket opp av vår venn ”hippo” Justin. Ikke lenge siden vi så han sist! Han kjørte oss til Plantation Lodge i Karatu, der vi bodde i tre dager. På denne lodgen er det en fryd å være. Servicen er super, maten er super. Vakre hus i en deilig hage står i stil med rom som har et superlekkert interiør der alt er swahili-delikat ned til den minste detalj. Vi synes vi har vært på mange fine steder (og noen rare) i Tanzania, men Plantation Lodge er nok det fineste (men slett ikke det dyreste, hvis det høres sånn ut)

I Arusha stoppet vi på hovedstedet til ”African Heritage”. Utrolig mye fint og dyrt, bl.a. Tanzanite-smykker i alle fasonger. Tanzanite er en vakker blå stein som i denne verden kun finnes i Arushaområdet. Prisen er som på diamanter.

Fra Plantation Lodge er det lett å ta dagsturer. Det var første gang for alle å komme til Lake Manyara, National Park, som ikke er lik de andre parkene vi har vært i. Her er det regnskog og store trær der apene boltrer seg. Vi så den største elefantflokken hittil – det var tretti elefanter med stort og smått. Fantastiske dyr! Til Ngorongoro var ikke Ivar og Ragnhild med- vi syntes vi hadde vært der nylig, og ville heller gå tur i nærområdet til Plantation Lodge. Vi fikk en deilig tur, og de andre fikk eksotiske løver og geparder.

Etter safarien reiste Ivar og jeg tilbake til Dar og de andre til Zanzibar. Magnus kom tilbake til Dar først, og de andre to noen dager senere. Zanzibar er fantastisk, men høydepunktet for oss var denne gangen nok en deilig safari i høylandet!

Innspurt i DSG

Diplomatic Spouses Group, eller DSG som vi sier i dagligtale, er en organisasjon for ektefeller/partnere til de ansatte med diplomatisk status på ambassadene. Formålet er å være en sosial organisasjon, og samtidig drive veldedig arbeid av ikke-politisk karakter, slik at alle skal kunne finne seg til rette der. En gang i måneden har vi møter med ulike tema. Den viktigste aktiviteten for å samle inn penger er en stor basar i november hvert år. Pengene som samles inn brukes til å støtte ulike prosjekter som spesielt er rettet mot kvinner og barn, samt funksjonshemmede.

Ragnhild har vært kasserer og styremedlem i over to år nå, men nå er det noen andre som må ta over. Det har vært veldig interessant og lærerikt. Jeg har forberedt håndteringen og hatt ansvar for mellom 3 og 400 000 kr i innsamlede midler på basaren, tatt meg av medlemskontingenten, ført regnskapet, samarbeidet med mennesker fra ulike deler av verden og fått innsikt i hvordan bankvesenet fungerer her, for å nevne det viktigste. Samarbeidet med mennesker fra mange deler av verden har vært det morsomste. I fjor var styrelederen Howaido fra Sudan, det siste året har det vært Anne fra England. Xiaobing fra Kina, Seyi fra Nigeria, Judy fra Canada, Lilja fra Moldova har jeg også hatt et nært samarbeid med. Jeg er også blitt glad i Sara som sitter bak skranken i banken. Jeg kommer til å savne alle.

En helg i Stone Town

Denne helgen har Ragnhild vært i Stone Town, hovedstaden på Zanzibar. Turen denne gangen gikk sammen med andre norske damer (+ en svensk), med båten begge veier. Det er en stund siden jeg har tatt båten, vi har mest brukt å fly. Følte meg nesten litt snytt- det var blitt så lettvint og fint overalt og båt- turen tok bare to timer. Det var en morsom helg- jeg fikk sett mange butikker som jeg ikke hadde vært i før, besøkt noen som jeg hadde vært i, spist på nye restauranter og overnattet på et hotell jeg ikke hadde vært på før. Bildet er fra Curio Shop - definitivt ikke som butikkene på Ski Storsenter!

Denne turen skulle være en hyggelig avslutning på noen fine år sammen, til sommeren spres alle. Noen skal til Norge eller Sverige, noen til andre land, mens et par fortsetter her. Jeg kan ikke bare akseptere at jeg har vært på Zanzibar for siste gang- jeg tenker Ivar og jeg rekker en helg til før vi flytter tilbake. Da tar vi båten!

Nyttige rotter

Vi synes vanligvis at rotter er noen ufyselige skapninger. Kan de være nyttige til noe? På årets personaltur til Morogoro forrige uke fikk vi demonstrert at de faktisk kan være veldig nyttige, og på bussen tilbake var det flere som nå syntes at rotter i grunnen er ganske trivelige!

Første dagen brukte vi til øvelser med vekt på ambassadens arbeidsmiljø, både seriøse og ikke fullt så seriøse, begge typer med 110 % innlevelse og konsentrasjon! Andre dagen fikk vi omvisning på Sokoine University of Agriculture, som i 40 år har vært støttet av norsk bistand, og som også har mye internasjonalt samarbeid med flere andre vitenskapelige institusjoner. Vi fikk se hvordan de utvikler og oppformerer sykdomsresistente bananplanter. Dyrking av ulike typer bananer er en viktig del av landbruket i regionen.

Rotter er et stort skadedyr i jordbruket, som bokstavelig talt ” tar rotta på” store deler av avlingen i afrikanske land. Det er derfor naturlig at forskning på rotter blitt en viktig aktivitet på Sokoine. Forskningen har også vist at rotter kan være nyttige, og nå læres rotter opp til effektivt å snuse seg fram til miner, og til å reagere på tuberkolosebakterier, som også gir fra seg en karakteristisk lukt. Prøver innhentes på flere sykehus i Dar es Salaam, temperaturbehandles for å unngå smitte til mennesker og dyr, og så kan rottene snuse! Forskningen er verdensledende, gir direkte og effektive resultater og trekker til seg dyktige forskere fra hele verden.

Det er så mye elendighetsbeskrivelse i et U-land- det er ekstra morsomt å se at norsk bistand over lang tid systematisk har bidratt til å utvikle et av Afrikas ledende fagmiljø!

Storslåtte Serengeti og Ngorongoro

Vi har, sammen med gode venner fra Molde, nok en gang fått oppleve den fantastiske naturen og dyrelivet i Serengeti og Ngorongoro. Vi hadde gledet oss til å oppleve dette sammen med dem. Denne gangen fikk vi også med oss noe nytt, som har vært på ønskelisten vår. Vi besøkte Oldupai Gorge, der man har funnet de første spor etter mennesker. Vi overnattet på Sopa Lodge, som tilbyr et fantastisk skue utover Ngorongoro. Vi la også inn en natt på en ”tented camp”, for å være ordentlig i villmarken og høre løvene brøle om natten. ( De hadde tatt fri den kvelden, vi hørte bare hyener, men løver hadde vært i kjøkkenteltet og drukket seg utørste noen dager før).
Før kveldsmåltidet samlet gjestene seg rundt bålet. Der møtte vi et veldig hyggelig eldre ektepar fra Sydney, som reiste under mottoet: ”Adventures before dementia”. Noe å tenke på. I tillegg var det tre andre, som viste seg å være norske- og ikke nok med det – de var fra Tingvoll. I dette landet med 40 millioner mennesker, mange nasjonalparker og enda flere overnattingssteder, møter man folk fra hjemfylket rundt bålet! Det er ikke lange veien mellom Molde og Tingvoll, og flere av oss hadde mange felles kjente. Vi avsluttet turen med en natt på Plantation Lodge. Der var det bare så supert, så vi bestemte oss straks for at vi må tilbake dit en gang før vi reiser til Norge. Greier vi det? Følg med, følg med!

Vi feirer 8. mars

Som dere sikkert vet, er det i år hundre år siden 8.mars første gang ble dagen der man markerte at kvinner skulle få like rettigheter som menn som arbeidstakere. Det ble starten på den internasjonale kvinnedagen. I Tanzania kom i år representanter fra mer enn 20 sivile organisajoner fra hele landet sammen for å markere dagen, alle under en felles banner ”100 Years International Women’s Day Coalition”.

Om lag åtte norske kvinner som arbeider på den norske ambassaden, markerte dagen ved å gå ut og spiste lunsj sammen. Dette er både diplomater, lokalt ansatte og konsulenter, som Ragnhild.

Skilpaddemat

Det bor en skilpadde i hagen vår. Den var her før vi kom, og ble nok kjøpt og flyttet hit av noen som bodde her før. Den bor bak noen planter ved porten, og der finner vi den vanligvis, men den stabber også ofte rundt omkring. Da vi flyttet hit, var den ganske slank, men den har vokst mye siden vi kom! Den er veldig glad i tomater. Gir vi den en hel tomat, stikker den hodet fram og greier å få hull på den og spise den ganske fort, selv til en skilpadde å være. Vil vi hjelpe den litt, deler vi tomaten først.

Rutinerte turoperatører

Vi har hatt besøk fra Norge. Karsten og Anne Mette stoppet her i 10 dager på vei til New Zealand. Skal noen reise så langt, passer det veldig godt å ta en skikkelig pause underveis! Det var veldig hyggelig å ha dem her. I ettertid har vi tenkt på om det er stor forskjell i det vi viser gjester nå, etter å ha vært her over tre år, og det de første gjestene fikk se. En del er nok det samme, hvis ikke gjestene har veldig klare ønsker. Mikumi National Park ligger bare tre-fire timers kjøretur fra Dar, og der ser man alle dyra bortsett fra neshorn, så dit har vi sendt mange av gjestene som har vært her. I Mikumi er det også flere fine steder å bo. Så er det Zanzibar, da. For de fleste er det et magisk navn, og det er dit man vil. På Zanzibar har vi etter hvert fått et sted som vi har reist tilbake til mange ganger, så det føles omtrent som å dra på hytta. Det er Flame Tree Cottages i Nungwi på nordvestkysten. Der er det perfekt å dra på Sunset Cruise hvor noen bruker tiden til å studere den store blå himmelen!

Her i Dar tar vi gjestene til noen faste steder: Tremarkedet i Mwenge, Seacliff og Slipway, Tinga Tinga, Oysterbay og Yachtklubben. Noen ganger har vi også tid til å dra til Wonder Welders eller andre steder.

Karsten hadde lyst til å treffe noen innen landskapsarkitektur/arkitektur. Han holdt forelesning for fulle hus på et universitet i Dar og traff også nestoren innen zwahili-forskning på Zanzibar, Professor Sherif. Imens vandret vi andre i Stone Town, og fikk en brus på taket av Hurumzi 236, med utsikt over hele den gamle arabiske bykjernen.

Feltbesøk i vest-Tanzania

Hvor stort Tanzania er, oppdager man når man reiser litt rundt i bil. Forrige uke reiste vi vestover, og endte opp i Mbeya, nær grensen til Zambia og Malawi, omtrent 800 km herfra. Vi brukte en uke på å besøke flere av Ivars prosjekter. Flere av dem ligger i Southern Highlands, der klimaet er behagelig og man kan sove uten vifte eller AC. Når man skal reise så langt med bil, er det godt å ha en god bil og en god sjåfør. Ambassadens bil og sjåfør Jackson kunne sørge for det. Hovedveiene er for det meste veldig bra, men noen av småveiene innover skogen var ubeskrivelige. Mens vi kjørte på en av de verste, regnet det så kraftig at det ikke var mulig å se veien- det var kanskje like bra.

Hvis noen har tenkt seg den veien med bil, kan vi anbefale et par fantastiske steder å overnatte, - og noen steder man bare kan kjøre forbi. Prøv The Old Farmhouse i Kisolanza ved Iringa eller Utengule Coffee Estate like ved Mbeya.

Det var interessant å se hvordan prosjektene drives lokalt. Noen steder er de i gang med å utarbeide arealplaner for landsbyer, for å sikre arealer til skog og annen bruk. Noen patruljerer landsbyens skogsområder og jager personer som driver med ulovlig hogst. Andre steder satser de på moderne honningproduksjon, istedenfor den gammeldagse måten å hente honning fra hule trær bl.a ved hjelp av bål (som ofte blir til branner). Skolebarn viste noe av det de har lært om å ta vare på skogsområdene rundt landsbyen sin. Skogen gir dem naturmedisiner, dyr trives der og fornuftig bruk av skogen sikrer dem både tømmer og ved.

For folk som kommer fra storbyen, er det viktig å bli minnet om hvor utfordrende det er å drive prosjekter lokalt, ikke minst på grunn av de store avstandene og ufremkommelige veier. Det er heller ikke alltid lett å finne andre inntektskilder som kan redusere behovet for å bruke mer fra skogen enn den tåler.

Julesafari

Mot slutten av julebesøket til guttene var vi på en liten safari til Mikumi og Udzungwa nasjonalparker, som begge ligger i grei kjøreavstand fra Dar. Halvor, Magnus og Audun var med, mens Vegard klatret opp på Kilimanjaro med en av sine kamerater. De kom seg begge til toppen, mens vi andre latet oss med å studere løver og giraffer, og bodde på en flott teltcamp som heter Stanleys Kopje. Vi så alle dyrene inklusiv leopard, som ikke er så vanlig i Mikumi.

I Udzungwa nasjonalpark var vi på en liten fottur opp til Sanje falls,
en fin tur opp gjennom tropisk regnskog til en foss og en badekulp. En fin avslutning på ferien, nå er Magnus reist hjem og de andre reiser de neste dagene. Da kommer hverdagen tilbake.

Nyttår i Lusotho

Nyttårshelgen har vi tilbrakt i fjellet i Lusotho, halvveis til Arusha. Det er førti mil til Mullers Mountain Lodge, der vi bodde. Førti mil er jo et stykke, men på kartet over dette store landet utgjør det bare en ”dært”, og en ”dært” er jo ikke særlig langt. Det er omtrent nøyaktig to år siden vi var der sist, da sammen med finske venner, som nå er tilbake i Finland.

Det var deilig å kjenne kjølig luft, og å ha på langbukse og jakke. Det høres kanskje rart ut at vi søker etter kaldere vær. Men hverken for varmt eller for kaldt er noe særlig bra, og oppe i høyden i mange afrikanske land er klimaet rene paradiset. Det er svale morgener, gode og varme dager og kjølige netter. I hagen på Mullers er det utepeis, og den var det fyr i hver kveld. I dette klimaet vokser våre stueplanter fritt, og de har sine navn etter tyskerne og engelskmennene som har vært her lenge. Vår Flittig Lise er Busy Lizzie, Hortensiaen vokser i hagen i store busker og heter rett og slett Hortensia. Det dyrkes kål og poteter, plommer, epler og pærer.

Vi gikk turer hver dag, med snart 76 år gamle Francis som utmerket guide. Han var så lettbeint at jeg trodde han spøkte med alderen, men det var nok riktig. ”Walking is medicine”, som han sa. Han var pensjonert lærer, snakket utmerket engelsk med oss og småpratet hyggelig med alle han møtte. Et godt og varmt menneske, men med et syn på hva som trengs for å få lydige skolebarn som ikke deles av barneombudet i Norge.

Det var mange mennesker på Mullers i nyttårshelgen. Blant andre var det tre afrikanske småbarnsfamilier fra Dar som fortalte at de feirer nyttår her hvert år. Det gjør rett og slett godt å se unge afrikanske familer med høyt utdannede foreldre, som har alt de trenger og som synes det er topp å komme til et sted som Mullers med barna sine. Dette er fremtiden!

Da vi kjørte tilbake søndag morgen, var det 14 grader da vi startet. Vel tilbake i Dar var det 34.