Uten reservedekk

Lørdag formiddag kjørte vi i en lang kø på vei til en forretning. Det gikk veldig sakte. En ung mann som gikk ved siden av bilen pekte på hjulet vårt. Kanskje vi hadde punktert? Men nei, det kunne det ikke være, vi kjørte så sakte at vi ikke merket noenting. Så vi bare fortsatte på vår plass i køen, men da to andre unge menn også pekte mot hjulet, skjønte vi at det verste hadde skjedd likevel. Endeløs kø, og så attpåtil punktering- dette kom til å ta tid. Like ved var det en fin plass å kjøre ut av køen og stoppe. Videre skjedde det som er Tanzania på sitt beste, som man opplever på landet, men ikke er så vanlig i storbyen. De tre mennene som hadde gjort oss oppmerksomme på punkteringen, kom til og satte straks i gang med å få hjulet av. Det viste seg at at reservehjulet vårt hadde sprukket, og ikke var brukbart, og hva gjør man da – punktert hjul og ikke noe i reserve? Den ene av de unge mennene visste om et sted i nærheten man kunne få reparert et dekk - og vips, så var Ivar og han på vei for å ordne det mens de to andre ble igjen sammen med meg og passet på bilen. Dekket ble lappet på ti minutter under et tre i en bakgate like ved. Etterpå fikk de tre unge mennene 40 kroner på deling, noe som er godt betalt for en slik tjeneste. De takket og bukket, vi hadde fått utmerket hjelp og de hadde tjent mer enn de hadde regnet med den dagen!