Hovedgaten i gamlebyen heter Shangani. Der lå butikkene tett, og man kunne få kjøpt varer fra alle land, også fra Norge. Men tidene forandrer seg, og sjøen er ikke lenger den viktigste transportveien for folk og varer. Hva er det med Stone Town som gjør at vi synes det er spesielt å komme dit i dag? Kanskje en blanding av historie og nåtid. For oss er det utrolig enkelt å komme til Zanzibar. Flyturen tar 20 minutter. Opplevelsen er som å ta bussen, rask og enkel behandling av passasjerer og bagasje. Så sitter man i drosjen på vei inn til byen.
Plutselig er gatene så smale at det i heldigste fall er enveis, mange steder må bilen stå. Vi tar beina fatt, og går inn i en labyrint av trange gater med høye hus på hver side. Her er det alltid skygge. Tro om vi finner igjen de stedene vi har vært før? Vi havner ved Hurumzi no. 236, tidligere Emerson & Green Hotel. Her går vi i kveldingen gjerne opp på takterrassen og hører bønneropene fra minaretene mens vi venter på middagen.
Etter hvert har det blitt svært mange turistsjapper, og de gode tilbudene blir av og til litt stressende. Fra terrassen på ”Africa House” (før var det den engelske klubben) ser man utover det azurblå havet. Her er det deilig å sitte og ta en pause.
Hver en murstein, hver en krok har noe historisk å fortelle. Aller finest er dørene. Ved første øyekast ser de like ut, men de gjenspeiler huseiernes status, religion og bakgrunn. I et land der naturkreftene er ubarmhjertige, med sol og varme, voldsomt regn, vegetasjon som eter seg fram på kort tid er det ikke lett å bevare historiske bygninger og miljø. Alt tæres bort. Vi gleder oss over de restaureringene som er gjennomført de siste 10-15 årene, for eksempel parken Forodhani som igjen har åpnet byen mot sjøen, eller istandsetting av gamle hus som gjør den historiske byen enda mer verdifull både for de som bor der, og de som kommer på besøk.