Små og store utfordringer

Hverdagslivet mitt i Dar gir noen små utfordringer. En av dem er de norske navnene, som er vanskelige for engelsktalende. Mitt navn, Ragnhild, er umulig både å si og huske for de fleste. ”Please, say it again”, er det vanlige omkvedet. Jeg kom på at jeg har jo to navn, det andre brukes sjelden. Nå kan jeg bruke det,. ”Margareth” får fram et lettet smil hos de jeg snakker med. Det er selvfølgelig en viss fare for å bli lettere schizofren. Audun kaller seg Adam, noe som er populært hos muslimene. Det er ingen ulempe å hete Adam når man skal bo på Zanzibar.

Så er det yogaøvelsene. Audun og jeg går på yoga. Trodde du yoga er å sitte og øve seg på å lytte til stillheten? Da burde du prøve. Både hun bak meg og hun på siden går opp i bro så lett som ingenting, og jeg er fremdeles på fomlestadiet. Instruktøren spør med et bredt smil om jeg ble støl etter i går. Jeg ble aldeles ikke det. De sprekeste har yoga som en mellomstasjon. Damen jeg snakket med i garderoben var på golfbanen fra sju til ni, yoga fra ti til elleve. Så er det tennis fra fem til seks og svømming etter det.

Så har vi de enda mindre utfordringene, som å styre utenom de store humpene i veien, bremse skranglebilen skikkelig ned før de megastore fartsdumpene og ikke bry seg om de som kommer mot deg i din kjørebane. De svinger tilbake i tide.

Mot disse småtteriene i livet kan vi sette opp mange store utfordringer i dette samfunnet, som fattigdom, sykdom, slit og strev, korrupsjon eller behandling av flyktninger fra Burundi. Det er et spørsmål hvor lenge vanlige folk vil finne seg i at grådige ledere med stor myndighet stjeler landets rikdommer. Det er snakk om så store tyverier at hadde all rikdommen vært delt, ville den gjennomsnittlige levestandarden økt betraktelig. Tyveriene omfatter også det som kan tas av bistandsmidler. Men det er bare en vei å gå, møysommelig arbeid for å bedre levekårene for folk flest, noe som også omfatter fornuftige kontrollsystemer for å sikre at bistandsmidlene brukes i tråd med formålet.

Ferien er over

I slutten av oktober sa Audun: "Jeg synes det er fett å henge rundt sammen med faren min altså, men det blir ok når brødrene mine kommer." Nå har Vegard og Magnus vært her i tre uker, og reiser tilbake til England/Norge i morgen tidlig. Vi avsluttet besøket med middag på Coral Beach. Vi har gjort mye sammen, og noe hver for oss. Ivar og jeg var f eks ikke med på beachpartyene på Zanzibar. Nå skal vi se noen Simpsons-episoder, som er passe crazy familieunderholdning.

Magnus, Audun og Vegard siste kvelden før V og M dro hjem

I dag måtte sentralbanksjefen i Tanzania gå. Bare siden november har to toppsjefer blitt sparket på grunn av mer eller mindre beviste korrupsjonsforhold. Det er stadig store overskrifter i avisene, og på sikt blir det vanskeligere å komme unna med å stjele befolkningens penger.

Ellers er selvsagt alle forskrekket over det som skjer i Kenya, selve fyrtårnet for demokratisk og økonomisk utvikling i Øst-Afrika. 40 % av all turisttrafikk til Tanzania kommer via Kenya, og man er engselig for at avbestillinger til Kenya også skal ramme turisttrafikken her. Men her er det fredelig og fint, så vi får håpe turistene reiser direkte til Tanzania i stedet!

Fantastisk juleferie i 2007!

Juleferien var unik. Familien var sammen, først på badeferie på Zanzibar og så på safari i Mikumi nasjonalpark. Vi droppet norsk julemat - julemiddagen var hummer, men vi delte noen gaver på julaften. Dykkerkurs var ungdomsfavoritten i år, og alle tre har nå fått dykkersertifikat og forteller om en ny fantastisk verden under vannet.

Utsikt fra frokostbordet på Zanzibar

Løvene spiser bare en gang i uken, og slapper av resten.

Først må man dykke i basseng!

Vi har fått mange brev og mailer fra familie og venner. Det er populært, og bildene viser at alle holder seg svært godt! Vi har savnet både familien, sildelaget på Lillehammer, festen på nyttårsaften på Ås, venner på Ås og andre venner i inn- og utland. Vi ønsker alle et godt nytt år i 2008 og gleder oss til å treffe dere i løpet av året!