Små og store utfordringer

Hverdagslivet mitt i Dar gir noen små utfordringer. En av dem er de norske navnene, som er vanskelige for engelsktalende. Mitt navn, Ragnhild, er umulig både å si og huske for de fleste. ”Please, say it again”, er det vanlige omkvedet. Jeg kom på at jeg har jo to navn, det andre brukes sjelden. Nå kan jeg bruke det,. ”Margareth” får fram et lettet smil hos de jeg snakker med. Det er selvfølgelig en viss fare for å bli lettere schizofren. Audun kaller seg Adam, noe som er populært hos muslimene. Det er ingen ulempe å hete Adam når man skal bo på Zanzibar.

Så er det yogaøvelsene. Audun og jeg går på yoga. Trodde du yoga er å sitte og øve seg på å lytte til stillheten? Da burde du prøve. Både hun bak meg og hun på siden går opp i bro så lett som ingenting, og jeg er fremdeles på fomlestadiet. Instruktøren spør med et bredt smil om jeg ble støl etter i går. Jeg ble aldeles ikke det. De sprekeste har yoga som en mellomstasjon. Damen jeg snakket med i garderoben var på golfbanen fra sju til ni, yoga fra ti til elleve. Så er det tennis fra fem til seks og svømming etter det.

Så har vi de enda mindre utfordringene, som å styre utenom de store humpene i veien, bremse skranglebilen skikkelig ned før de megastore fartsdumpene og ikke bry seg om de som kommer mot deg i din kjørebane. De svinger tilbake i tide.

Mot disse småtteriene i livet kan vi sette opp mange store utfordringer i dette samfunnet, som fattigdom, sykdom, slit og strev, korrupsjon eller behandling av flyktninger fra Burundi. Det er et spørsmål hvor lenge vanlige folk vil finne seg i at grådige ledere med stor myndighet stjeler landets rikdommer. Det er snakk om så store tyverier at hadde all rikdommen vært delt, ville den gjennomsnittlige levestandarden økt betraktelig. Tyveriene omfatter også det som kan tas av bistandsmidler. Men det er bare en vei å gå, møysommelig arbeid for å bedre levekårene for folk flest, noe som også omfatter fornuftige kontrollsystemer for å sikre at bistandsmidlene brukes i tråd med formålet.