God jul til alle sammen

Nå er alle guttene kommet på besøk, og mor og far er lykkelige. Det første bildet viser guttene slik vi av og til tror de ser ut fortsatt (her fra 1991), og det andre bildet er omtrent slik de ser ut i dag!
De blir her i ca 3 uker og nå gleder vi oss til å dra på safari. Vi skal ta fly til Arusha i dag, og reise ut til Ngorongoro-krateret i morgen. Der skal vil overnatte på Ngorongoro Wildlife Lodge.

Neste dag reiser vi videre inn i Serengeti, der vi skal bo på Seronera Lodge. Ivar bodde på den samme lodgen i 1971. Serengeti og Ngorongoro skal være de beste områdene i landet (og blant de beste i verden!) for å oppleve ville dyr. Vi er tilbake her i Dar den 26.12 . Vi ønsker alle en god jul!

Luciafering, besøk i Norge og besøk i Dar

Det nærmer seg jul. I går var vi på Luciafeiring i hagen hos den svenske ambassadøren. Alle nordiske familier i Dar og en del til var invitert, og barna sang og vi fikk gløgg og pepperkaker. Og lusekatter i massevis. Det var også en øl for den som ville ha det. Det var et vakkert arangement, det var nesten 30 grader og barna svettet i luciakappene og nissedraktene sine. Hagen var pyntet med tusen lys.

Vegard har kommet på juleferie allerede og de andre guttene kommer om en snau uke. Ivar har vært en snartur i Norge for å besøke slekt og venner og gå på noen møter i Oslo og på Ås. Han kom tilbake tett i nesa og ganske forkjølet. Nå gleder vi oss til safari i juleferien, og noen dager på Zanzibar etterpå.

Julemesser i varmen

Forrige helg var det stor basar på den internasjonale skolen - det var Diplomatic Spouses Group (DSG) som organiserte. Det ble solgt 2500 inngangsbiletter og det kom inn 300 000 kroner. Dette skal gå til utviklingsprosjekter som DSG støtter. Alle land var invitert til å lage stand og selge produkter fra sitt land. Det var 33 land som hadde egne boder. Russerne solgte vodka, mens den norske standen solgte kaviar, leverpostei, laks, melkesjokolade, smøreost og julesokker. Kaviar og leverpostei hadde sildelaget fra Lillehammer med seg tidligere i høst. Varene gjorde stor lykke og ble raskt utsolgt. For anledningen er det lagt ut et nytt bilde på oppslaget om sildelaget litt lenger nede i bloggen. Dette er det offisielle bildet fra besøket, men er hittil blitt holdt tilbake mens vi innhentet tillatelse fra hovedpersonen som hviler foran forsamlingen (takk til Vegard for å ha ordnet med tillatelse)!

Denne helga har det også vært handledag - en kjempemesse med kunst og håndverksprodukter der alle sentrale produsenter i byen og mange fra andre steder i landet hadde sine boder. Makutano er Swahili og betyr "sammenkomst". Der var det mange fine ting, og vi måtte kjøpe to bærevesker for å få det med oss. Vi hadde med oss Ingunn, Rebekka og Fred fra Noragric som er på besøk her og som vi traff i dag.

Bryllupsdag!

En novemberdag i 1982 hadde vi bryllup på datidens vis med en enkel forestilling på byfogdkontoret i Drøbak. Det lå i annen etasje over bilsakkyndige. Vi hadde to hyggelige fester etterpå i kollektivet vårt, en med familie og en med de nærmeste vennene. Opplegget har vist seg å være en god oppskrift på et langt samliv. I dag er det 26 år siden, og vi skal gå ut og feire med et godt måltid. Vi har tatt bilde av oss selv med selvutløseren. Dessverre var tiden bare to sekunder, og det ble for liten tid til å sette seg ned!

Lunsj på Mediterraneo

På en rolig søndag passer det fint å dra ut på lunsj på Mediterraneo. Det er en fin restaurant som ligger ved stranda litt nord for sentrum. Det er hotell der også, og noen ganger kveldsarrangement for ungdommer. Men midt på dagen er det rolig og behagelig med bris fra havet og nydelig utsikt over stranda og småøyene utenfor byen. Det er småvarmt om dagen, det går litt over 30 grader, men med en liten bris er det bare deilig. Vi fikk potetsuppe og pizza, og var stappmette da vi kom hjem, så i kveld ble det bare fruktsalat på verandaen.

Bevegelse

Ragnhild er på treningsstudio flere ganger hver uke. Vi har et flott treningssenter bare 5 minutters kjøring hjemmefra. Programmet består i å løpe på tredemølle og trene styrke. Ellers går vi tur noen dager og svømmer av og til. Nå er det blitt litt varmt å gå tur om ettermidagen, det drar gjerne over 30 om dagen og kanskje 27 om ettermiddagen. Vi har sammen med en gjeng nordmenn gått noen turer med egen Masaivakt på en strand hvor det ikke anses som helt trygt å gå. Flere er visstnok blitt bestjålet der, men når vi er mange sammen og har vakt med oss så går det fint.

Ivar går også på treningssenteret noen ganger, og han er ute og løper en gang eller to i uken. Lørdag morgen er det en tur på litt over en mil, og torsdag ettermiddag er det en tur på 5 kilometer. I dag tidlig var det to som løp, og de startet kvart over seks for å komme ut før varmen. Da var det ca 24 grader.

Løypa går gjennom boligområdene her i nærheten.
Høyeste punkt er ca 5 m.o.h. Det er på toppen av fartshumpen i Msasani road. Det er mye fuglesang å høre, mange palmer og flotte trær, litt sjøutsikt og mye svetting. Det går med noen liter når man løper i varmen, så man er tørst hele dagen etter en slik tur. Bildene viser Ragnhild på helsestudio og Ivar klissvåt etter dagens løpetur.

Slutten av oktober

Vi merker at det er slutten av oktober, og luften blir varmere. Den varmeste årstiden her er rett etter jul, men vi merker nå at temperaturen har gått opp siden vi kom tilbake etter ferien i Norge. Da er det godt å ha bassenget å dyppe seg i, og vi blir litt svettere når vi går tur eller trener. Vi har felles basseng sammen med de fem andre leilighetene i huset her vi bor. Bildet viser bassenget sett fra spisestua vår. Det er alltid god plass der og det er stort nok til å ta noen få svømmetak. Noen dager drar vil til stranda og bader der, da må vi sjekke tidevannet for det er best å bade ved høyvann.

Vi merker også nå fordelen ved å bo litt opp fra bakken (tredje etasje) for her er det alltid en bris som svaler godt. Vi har hatt «etterpålag» med noen norske venner og spist resten av rakfisken som Lillehammerfolkene hadde med; takk til Kjell Joar og Noraker gård for god fisk. Rakfisk med øl og akevitt er jo mat som passer for mørke høstkvelder. Her er det mørkt nok om kveldene, men ikke akkurat kaldt ute, så vi satt på verandaen etter måltidet og nøt en sval nattebris.

Det er årstider i naturen her også, selv om det er nokså varmt hele året. Fra juni til november er det tørt, og det er mange grasbranner utover i landskapet. Juni, juli og august er svale deilige måneder. I november-desember har vi den lille regntiden, og fra mars til mai er det den lange regntiden. Det regner litt utenom disse tidene også, og det er mange dager med sol og fint vær også i regntiden. Det blomstrer på trær og busker hele året, men ekstra mange har blomstring nå om høsten. Baobab-treet har blader bare en kort periode om våren, og står bart resten av året. Det lager flotte trolske figurer som dere ser på bildet. Det er mange myter om baobaben – noen av dem er nevnt på denne linken fra WWF, sammen med mer stoff om disse spennende trærne. De er ofte kjempestore, og kan være mange meter i diameter. Vi har hørt at man kan finne alderen ved å måle størrelsen, da de legger på seg ca en meter i diameter for hvert århundre.

Sildelaget har vært her

Fredag 26. september om kvelden dro vi til flyplassen for å møte åtte venner fra Lillehammer.
Dette hadde vi gledet oss til lenge. De fleste har vi kjent i over 20 år, og hver andre juledag har vi hatt ”sildelag” sammen. Barna våre er jevngamle, og vi har hatt mye kontakt opp gjennom årene, også etter at vi flyttet fra Lillehammer. Åtte av ti fra sildelaget hadde slått seg sammen og planlagt tur til Tanzania i årets høstferie. Planleggingen begynte lystig litt utpå kvelden på fjorårets sildelag, og dette er folk med evne til å gjennomføre det de planlegger! Siden vi ikke kommer til Lillehammer, kom de hit i stedet. De hadde med seg rakfisk, sik og sild, lefse og akevitt. Til og med årets mandelpoteter til rakfisken! I år er det to sildelag og ett av dem har vi hatt i Tanzania.
Det var fantastisk morsomt å ha dem her! Ivar hadde en ukes ferie. Først var vi noen dager her i byen og i området rundt. Vi opplevde at omkvedet ” this is Africa” stemmer godt. Det var handel og pruting på tremarkedet og andre butikker og markeder, styrtregn i byen, ferjekø fra South Beach, forsøk på kameratyveri, sildefest hos oss og gode middager ute på restauranter både med og uten elektrisk lys. Etter noen dager dro vi til Mikumi og opplevde både trafikken på veien til og fra, og dyrelivet med gode guider som visste hvor de skulle kjøre for å få se løvene også. Den siste natten ble det lite søvn på en del av oss, da elefantene hadde bestemt at den natten var det teltleiren vi bodde på som skulle besøkes. De spiste grener og trampet rundt like rundt teltene.

Etter Mikumi dro de fleste til Nungwi på Zanzibar, og vi som ble igjen her tok en overnatting på Ras Kutani. Etter Zanzibar kom alle innom hjemme hos oss, så vi fikk høre hvordan de hadde hatt det. Ingen ble solbrente (kanskje med ett unntak?)

Nå er alle vel tilbake i Norge. Besøket gikk altfor fort! Det ble veldig stille da de siste var reist, og Ivar var dratt noen dager til Nairobi. Vi legger ved en liten utvalgt bildeserie, som du finner her.

Mafia-besøk

I slutten av forrige uke var Ivar på personaltur på Mafia Island. Det er er en liten øy et stykke sør for Dar es Salaam. Mafia er eksotisk, med mangroveskoger, strender, landsbyer og ruiner. Øya var et viktig handelssted for arabiske og persiske handelsfolk for bortimot 1000 år siden, og ruiner fra forskjellige tidsepoker kan finnes delvis skjult i jungelen.


Nå er det et marint verneområde på deler av øya. Det er rent og vakkert og uberørt der.


Det finnes fire hoteller på øya, noen i luksusklassen, og ett mer vanlig. Man kan bare komme dit med fly, og flyplassen er en åpen stripe med sand mellom kokospalmene. Stedet kan anbefales som feriested, og er også et bra sted for personaltur!

”From Coast to Coast”

Sist mandag var det for andre år på rad norsk mat- og kulturfestival i hagen på et av de største hotellene i byen, ”Møvenpick”. Alle billetter var, i år som i fjor, utsolgt, til stor skuffelse for de som var for seint ute. Grunnen til at festivalen ble holdt på en mandag i år, var at Stortingets helse- og omsorgskomité var på besøk denne mandagen, og skulle også få delta på festivalen før de reiste videre. Det er mange firma som vil sponse en slik festival. I år var det KLM, Green Resources, StatoilHydro, Yara, Norplan og Forindeco.
Temaet i år var ”Fra kyst til kyst”, og var valgt fordi kyst og hav er felles særpreg for Norge og Tanzania. Kysten og havet har alltid spilt en viktig rolle i både Norge og Tanzania, og har betydning for både landenes historie, mat, kunst og musikk.
Det ble holdt en fantastisk konsert med musikere og dansere fra Tanzania, Mozambique og Norge, som alle er involvert i ”Umoja Cultural Flying Carpet”, det var utstilling av tanzanianske kunstnere, og ikke minst var det et stort utbud av de deiligste retter av sjømat, tillaget under ansvar av den norske kokken Harald Berger fra Kulinarisk institutt. Hør på eksempler fra menyen: Krabbesalat m/asparges, saltet laks med grønnsaker, krydret kveite m/blåbær, reker med snittbønner, kaviar m/rømme og rugbrød, osv osv. Ikke rart det var lang kø foran bordene! Noen av oss gikk to ganger før vi måtte si stopp.

Sang og dans i kirken

Her en søndag var vi med Christopher, Coletta og Diana i kirken deres, som tilhører den presbyterianske kirken. Det hadde vi lyst til fordi vi regnet med at det ble mye sang der. Mange afrikanere er veldig god til å synge, og det er flott å høre på. Christopher hadde gitt oss veibeskrivelse. Han møtte oss på busstopp ”Biafra”, og vi kjørte sammen det siste stykket. Vi kom ca. halv elleve, etter at Ragnhild hadde vurdert fram og tilbake om hun så anstendig nok ut. Sangen var i gang da vi kom. Kirkelokalet så mer ut som et stort skur enn en norsk kirke. Folk satt på harde trebenker her også, men uten ryggstøtte.

Vi ble geleidet helt foran, og fikk plaststoler å sitte på. Vi ble presentert, og måtte reise oss opp så alle fikk se oss. Mye var likt en norsk gudstjeneste – en laang tale som vi ikke skjønte så mye av, og flere skriftlesninger der menigheten reiste seg opp. Så var det mye dans og sang og begge deler var flott å se og høre. Her er det ikke syndig å danse! Klokka var nok over ett før ”forestillingen” var slutt. I slutten av november skal flere kirkekor ha korfestival på jordet ved busstopp ”Biafra”, og det er vi også invitert til.

Fornyelse av verandaen

Vi har ikke så stor veranda i leiligheten vår, men har vi fått mye ut av den etter å ha bestilt møbler som er spesiallaget for denne. Vi har fått et lite rundt bord med to stoler, og plass til noen få til når det er gjester. Her spiser vi de fleste måltidene.

Vi har også fått en liten sofa og kjøpt et gammelt kobberfat som vi fikk laget bein til. Her ute er vi mye, og det er deilig og svalt. Det er fin utsikt over hager og trær fra verandaen, og et lite "sjøgløtt" - vi ser havet såvidt. Eller "panoramautsikt til sjøen" som en megler ville ha kalt det!

Chyco

På en nesten folketom strand to mil sør for Dar ligger vraket av CHYCO. Den ble bygget på Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1905, og gikk ned her en tidlig februarmorgen i 1925. Litt til venstre for midten av bildet skimtes en liten jernstang, som er restene av masten til CHYCO.

Historien til CHYCO er en fascinerende fortelling. Skipet var knapt 60 meter langt og gikk i frakt på kysten av Afrika da det gikk ned. Tidlig om morgenen 2. februar 1925 tok mannskapet posisjon fra fyret på Ras Kanzi, men posisjonen ble registrert feil og skipet traff korallrevet Fungu Miza. Det tok inn mye vann og det oppsto brann ombord. Kapteinen valgte å sette skipet på grunn for å hindre at det gikk ned. Brannen ble slukket og en frivillig svømte i land for å hente hjelp. Alle ombord ble reddet, men skipet kunne ikke reddes. Det ble strippet for verdier og brukbart utstyr og restene ble senere skyllet lenger inn på stranden. Nå kan toppen av masten ses over vannet og skipet er et yndet sted for hobbydykkere, siden det ligger på få meters dyp. Det vrimler av fargerike fisker rundt vraket.

CHYKO ble først kontrahert av firmaet Empreza de Nav. L. Lorentzen i Brasil, og var døpt IPO da det gikk i handel mellom Amazonas or Rio de Janeiro. Etter 10 år ble det solgt til Union Castle Line i Mosambikk. Under første verdenskrig ble båten rekvirert av de portugisiske myndighetene i Mosambikk og ble brukt i krigstjeneste fram til 1924. Da ble det solgt til et selskap i Dar es Salaam. Det var bare et år senere, med full last av mangrovetømmer, at det møtte sin skjebne på denne stranden. Her transporteres fortsatt tømmer i enkle båter utenfor kysten, og lokale fiskere fanger blekksprut og fisk med spyd. På stranden kan interesserte gjester oppleve minnet om en båt som reiste verden rundt før en slurvefeil i navigeringen satte en stopper for ferden. Eller de kan sole seg i et tropisk paradis uvitende om historien som ligger i en liten jernstang som stikker opp av det knallblå havet.

Viktige mennesker i vår hverdag

Dette er Christopher Kamwendo og hans kone Coletta Warioba. Jentene er Diana (11) og Judy (8). Diana er deres yngste datter, og Jennifer er barnebarnet deres. Christopher arbeider hos oss. Han er blid og hyggelig og pliktoppfyllende. Han gjør reint, vasker tøy, vasker opp og lager mat. Han kjører også bil og er en forsiktig og sikker sjåfør. Coletta har begynt å arbeide hos en norsk dame som bor i samme leilighetskompleks som oss. Christopher snakker en del engelsk. Christopher og Coletta er opptatt av at de unge må få utdanning, og arbeider hardt og målrettet for å få det til.

Det er gratis utdanning på grunnskolenivå, men lærerne er underbetalte og har ikke alltid den kunnskapen som trengs. Diana skiftet derfor i fjor til en privatskole som legger mer vekt på engelskopplæring. Dette skoleåret har hun bodd hjemme og kjørt skolebuss hver dag, men nå skal hun bo på skolen. Jennifer bor i en annen del av landet og går på boarding school, men var på besøk da bildet ble tatt.

Sorgen og gleden de vandrer til hope

Vi har fått to triste beskjeder fra Norge med få måneders mellomrom. I april døde onkel Ola på Raudsand.

Dette bildet er fra Lillehammer i 1994.Onkel Ola står bakerst til høyre.

I august, bare fire måneder senere, får vi også beskjed om at tante Olaug er død. På bildet står hun mellom onkel Ola og Ivar. Onkel og tante hadde et sterkt fellesskap og var sterkt knyttet til hverandre, og de betydde begge to mye for mange andre. Vi minnes i takknemlighet alle møtene med to rettskafne, svært dyktige, omtenksomme og rause mennesker med pågangsmot og godt humør.

Kendwa eller Nungwi?

I helga reiste vi til Nungwi, gikk fra hotell til hotell og så på mange fine steder og snakket med mange resepsjonister. Vi fikk også badet og gått turer og spist god mat. Planen er å feire nyttår på Zanzibar. Skal man reise dit med ungdommer, er det Kendwa Beach nordvest på øya som er stedet. I fjor i jula bodde vi i Nungwi, et par kilometer lenger nord. Når det er fjære er det fint å gå på stranda mellom de to stedene. Når det er flo, ligger deler av stranda under vann, og man må bruke båt. Det er tre meters forskjell på flo og fjære sjø, og da er det ikke snakk om å gå når det er flo! Desember er ”peak season” og på Kendwa hadde vi ikke greid å bestille hotellplass til oss på telefon.

Det var en nyttig helg. Resultatet blir at ”de gamle” får rom på et rolig sted i Nungwi, og ungdommene får rom på Kendwa. Så får vi møtes og spise sammen på restaurantene.

Dette området på Zanzibar er utrolig vakkert, men det er ganske mange turister etter hvert. Det er alt fra ryggsekkturister til de som vil ha luksus. Prøv å søk på ”La Gemma Dell’Est”, så ser dere et av de dyre stedene. All bestilling dit foregår via et italiensk reisebyrå, og all betaling til en italiensk konto. Både for lokalbefolkning og turister er det en skjør balanse mellom et vakkert og interessant miljø med gode restauranttilbud og et miljø som blir overforbrukt.

Paradiset Ras Kutani

I helga har Ivar og jeg vært på Ras Kutani. Det er et superflott sted på South Beach, eller ”Sørstranda” på norsk, ca. en og en halv times kjøretur sør for Dar. Det er to måter å komme til sørstranda på, enten en time i ferjekø og fem minutter med ferje, eller en times kjøretur rundt bukta. Begge deler er en opplevelse – enten du kjører eller står i kø går det ikke fort og det er mye som skjer og mye å se på. Vi kjører ofte bort og tar ferja tilbake. Kjøreturen går gjennom landsbyer nært Dar, og det er folk og biler og høner overalt. Står man i ferjekø får man god tid til å betrakte folk som kommer av ferja. Damene er flottest,fargerike drakter og rank holdning.

Ras Kutani ligger ganske langt sør på South Beach. Det er ingen skilter som viser veien dit, man må vite hvor man skal kjøre. Det siste veistykket passer best for traktorer. De fleste gjestene kommer med småfly, som lander bak en ås. Derfra spaserer de et kort stykke over åsen og ned til en liten lagune, og så blir de rodd over lagunen til slutt. Ganske eksotisk, passer godt for bryllupsreiser. Vi var ikke på bryllupsreise, men Ivar hadde bursdag, og det holder som grunn. Dette er ikke noe seminarhotell med travle deltakere. Her skal man slappe av, snakke lavmælt, tenke dype tanker og utvide sin horisont, kanskje gå noen turer og spise god mat. Barn under seks år har ingen adgang.

Vi legger ved noen bilder, som viser at vi var travelt opptatt med å gjøre ingenting.

Tilbake i Tanzania

Etter seks og en halv uke i Norge er vi nå hjemme i Dar igjen. Det var deilig å være i Norge og treffe slekt og venner, og det var deilig å komme tilbake hit. Vi rakk mye på den tiden vi var hjemme i Norge. Vi var glad for å ha leiligheten på Ås («hytta» på Ås) å bo i da vi var der, og det var også kjempehyggelig å være på hytta på Sjusjøen. Den aller viktigste grunnen til at vi hadde det så fint i ferien var nok likevel menneskene som vi er glad i, og som vi møtte igjen både på Ås, Oslo, Romsdal og på Sjusjøen og Espedalen etter ikke å ha sett dem på lang tid.








Nå er vi vel installert i Dar igjen. Det var ikke skjedd de store tingene mens vi hadde vært borte. Leiligheten stod slik vi forlot den. Vi har nå flytta til en annen leilighet, som er lysere og luftigere. Ivar syntes det var moro å begynne på jobben. Mens det er skoleferie, er det litt feriestemning i byen også. Noen butikker er stengt i skoleferien – kundene er bortreist, og butikkpersonalet likeså. Været er som god norsk sommer, temperaturen er et par grader høyere, men den friske brisen fra havet gjør at vi faktisk ta på en liten jakke om kvelden. Vi spiser de fleste måltidene på verandaen. Det ble ikke mye bading i Norge, men det tar vi igjen nå!

Det er også hyggelig å treffe igjen mennesker som vi kjenner og som er viktige for oss her; kolleger, venner, Christopher som stiller opp for oss som vanlig, de som jobber ute der vi bor, naboer, drosjesjåføren som henta oss på flyplassen, de vi handler hos og kjenner i fruktbutikken.

Farvel til Dar es Salaam for en stund

Nå blir vi borte fra Dar en stund, vi reiser til Norge for møter, kurs og ferie. Det første året her har gått fort. Ivar kom i august og Ragnhild kom i november. Audun var her fram til slutten av mai og de andre guttene har vært på besøk to ganger i løpet av dette året. Vi trives veldig godt her, og gleder oss samtidig til å komme hjem og treffe slekt og venner i Norge. God ferie!

På tur til Morogoro og Morningside

Morogoro ligger ca. 20 mil vest for Dar og veien er bred og god, så bare man kommer ut av bytrafikken i Dar, kjøres det fort! Morogoro er et senter for landbruk i fylket, og der ligger også Sokoine University of Agriculture, som UMB har hatt samarbeid med siden 1973. Morogoro er den administrative hovedstaden i Morogoro fylke.

Byen ligger ved foten av Ulugurufjellene, som er en av de viktigste fjellkjedene i Afrika på grunn av en usedvanlig biodiversitet. Ulugurufjellene strekker seg mer enn 10 mil fra nord til sør, og mer enn 2 mil fra øst til vest, og går over 2600 m.o.h. på det høyeste. Disse fjellene er noen hundre millioner år gamle og har store skoger og mange fossefall. I Ulugurufjellene har noen av de mest artsrike regnskogene i verden utviklet seg, og man har identifisert og beskrevet mer enn 100 stedegne plantearter (dvs. som kun finnes her) og 11 stedegne krypdyr. Fuglelivet inkluderer femten sjeldne eller unike arter. Sannsynligvis er antallet stedegne arter mye større enn dette. Hovedvannkilden for Dar es Salaam finnes her, så alt i alt er dette et fjellområde med stor nasjonal og global verdi.

Morogoro har flere tyske bygninger fra kolonitiden, mange grønne områder og er ellers en provinsby med bortimot 400 000 innbyggere. Sammen med Tron og Inger, og Aziz som lokal guide, gikk vi en fin dagstur til Morningside, som var et rekreasjonssted bygd opp i den tyske kolonitiden. Morningside ligger på rundt 1500 m, og her er det en fantastisk utsikt og godt å hvile. Ikke rart at tyskerne hadde lyst til å rekreere her! Huset står enda, og brukes av og til av studentene på Sokoine som gjør feltstudier i området. Landskapet på veien opp til Morningside kunne av og til minne om bratte lier i Gudbrandsdalen, av og til om jordbruk i bratte fjellsider i Nepal.

17. mai i Dar

Når det er 17. mai, og man er langt fra Norge, samles alle nordmenn i området og feirer. Slik var det i Dar også. Nordmenn fra forskjellige steder i Tanzania, både fra Zanzibar og fastlandet møtte opp. Vi fikk 17. mai-besøk av Tron, Inger og Siri fra Morogoro. Mange av Auduns norske venner fra studiet på Zanzibar kom også.

Siden den 17. var på en lørdag i år, ble den tradisjonelle resepsjonen i residensen om kvelden holdt fredag den 16. Ekstrafeiring for Audun, som har bursdag den 16! Til resepsjonen var det sendt ut mer enn 600 invitasjoner til alle nordmenn i landet og representanter for myndigheter, andre lands ambassader samt andre samarbeidspartnere. Litt regn utpå kvelden gjorde ingenting, for det var et kjempestort telt i hagen.

Dagen etter, altså på selve dagen, var det hovedsakelig nordmenn som møttes. Det var ingen bunader, men flagg og sløyfer i massevis. Foran i 17. maitoget gikk et millitærorkester – skikkelig hornmusikk med andre ord. Etterpå gikk vi andre, ikke fullt så stramt og disiplinert som musikken. Men det var et langt tog, og vi gikk en skikkelig runde på en halvtimes tid. Det er ingen andre land som gjør noe tilsvarende, og det var tilskuere til opptoget!

Etterpå sang vi, det var en flott tale for dagen av Marith på 11 år og sang og opplesning av de yngste barna. Det var pølser, is og brus og kaker, leiker og premier- med andre ord akkurat slik det skal være på 17. mai!

Swahili-kultur i Stone Town, Zanzibar

Ivar og jeg har vært et par dager i Stone Town,”hovedstaden” på Zanzibar. Zanzibar har gjennom århundrer vært et sentrum for handel mellom kontinentene, foruten å ha blitt preget av europeisk kolonihistorie. Stone Town hører med til UNESCOs verdansarv- steder. Se flere bilder her.

Vi bodde på ”Serena Inn”, et fantastisk hotell som ligger midt i Stone Town og helt ned til havet. Hotellet består av to bygninger som er bygd sammen, flott restaurert i swahili-stil, som er unik for deler av kysten i Øst-Afrika. Lenge før vifter og air-condition la dyktige arkitekter og husbyggere i dette området stor vekt på å legge til rette for naturlig ventilasjon og kjølige rom når det skulle bygges hus for velstående mennesker.
Swahili er mer enn et språk, det er hele kulturen som preger kysten av Øst-Afrika mot Det Indiske Hav. Swahili-kulturen er blitt preget av afrikanske konger, kinesiske keisere, omanske sultaner, persiske sjømenn, franske pirater, portugisiske oppdagelsesreisende, nederlandske handelsmenn, engelske misjonærer og amerikanske hvalfangere! I tillegg er kulturen naturlig nok preget av islam.

Det er ganske eksotisk å sitte og se utover havet mens bønneropene lyder fra moskeen.

Vi besøkte ”The House of Wonders”, palasset til sultanen. Bygningen er nå museum. Sultanens harem bestod av om lag 100 konkubiner, hver med sin egen evnukk. Jeg ble fascinert av historien om prinsesse Sayyida Salme, datter av sultan Seyyid. Hun ble født i 1844, og vokste opp i en tid som ikke ga kvinnene mye frihet. Hun lærte seg å skrive i all hemmelighet. Hun tok ”feil” parti da en av brødrene hennes skulle overta etter faren, og hun flyktet i 1866 til Aden, der hun møtte igjen en tysk handelsmann hun hadde truffet i Stone Town. De giftet seg og flyttet til Hamburg, der hun tok navnet ”Emily Ruete”. Hennes nedtegnelser er samlet i boken ”Memoirs of an Arabian Prinsess from Zanzibar”. Du kan lese mer om henne her: http://en.wikipedia.org/wiki/Emily_Ruete

Maasaidans

I går kveld var vi på åpningen av en fotoutstilling i det franske kultursenteret i Dar. Fotografen Giuseppe Salerno stilte ut 54 ganske enestående fotografier. I løpet av september i fjor bodde han hos maasaier i Mokota i Kibrashi/Handeni-distriktet. Maasaiene er en tradisjonell nomadisk folkegruppe, høye og slanke og flotte med en særegen klesdrakt som er lett gjenkjennelig. De fleste holder til i Kenya og nordlige Tanzania. Likt med andre urfolk, er deres kultur ikke så lett forenlig med moderne livsførsel. I Dar arbeider de ofte som vakter, da de regnes for å være uredde og utholdende. Du kan lese mer om dem for eksempel her: http://en.wikipedia.org/wiki/Maasai

Salerno fotograferte maasaienes EUNOTO- seremoni, som markerer den mannlige delen av befolkningens overgang fra ungdom til mann. EUNOTO holdes bare hvert 15. år, og gir mennene anledning til å markere sin nye status i fellesskap. Det var en salgsutstilling, og inntektene gikk til å skaffe en vannpumpe til denne maasaistammen. Noen av bildene er også lagt ut på BBC sin hjemmeside: http://www.bbc.co.uk/, Skriv "picture maasai ceremony". På åpningen var det dans og sang av maasaier som bor her i Dar.

Bryllup på Tanzaniansk vis

I går var vi i bryllup, invitert av brudens foreldre. Det var en opplevelse. En stor familie med god økonomi tilsa et mega-arrangement. Selskapet i går var et ”Send- Off-Party. Det er brudens familie som ”sender” bruden av gårde til brudgommens familie. Noen dager/en uke eller to etter er det egentlige bryllupet.

Innbydelsen sa at selskapet begynte halv sju. Vi visste at vi skulle drøye ankomsten, etter lokal skikk. Vi kom kvart over åtte, og det var passe. Brudens og brudgommens familie kom kort tid etter inn og satte seg rett ovenfor hverandre. Bruden og hennes ”forlover” satt på et podie imellom. Brudgommen var der, men han var ikke hovedpersonen i dette selskapet. Gjestene satt ved småbord rundt omkring i et stort selskapslokale. Vi var sikkert 200 i alt. Det var taler, underholdning (danseoppvisninger) og middag. Talene ble holdt på swahili, så vi forstod ikke ordene, men meningen var lett å få med seg når for eksempel brudens far holdt tale. Maten var kjempegod – alle stod i en lang rekke og fikk utdelt mat etter tur.

De afrikanske damene er enda flottere enn ellers når de pynter seg i tradisjonsrike drakter og hodeplagg. Mange liker gull og glitter, så her var det høy gull-og-glitter-faktor.

Gavene ble ”danset fram” av gjestene til bruden. Vi ”danset” også, innimellom afrikanere som beveger seg så lett og naturlig til musikk.

Statsministerbesøk

De siste ukene har Ivar vært opptatt av én ting: besøket fra Statsministeren og Miljø- og Utviklingsministeren. De var her mandag og tirsdag i uka som gikk. Det er utrolig mye arbeid med å forberede et slikt besøk. Alt skal planlegges og gås gjennom i detalj. De stedene de skulle besøke var vi fire eller fem ganger for å gå gjennom alt. Alle tema skulle beskrives med bakgrunnsnotater og talepunkter. Alt som kunne gå galt skulle sjekkes og dobbeltsjekkes. Et av hovedtemaene var skog og klima. Jens lovte på klimakonferansen på Bali i desember i fjor at Norge ville bruke tre milliarder kroner pr år til kampen mot avskoging, fordi avskoging bidrar til klimaendringene. Tanzania er første sted det kommer i gang noe konkret, og det ble undertegnet en avtale for 100 millioner kroner året i fem år. Dette var en viktig gevinst ved besøket. Alle i delegasjonen fra Oslo var fornøyd, og både Statsministeren og Utviklingsministeren skrøt av opplegget. Det var slitsomt og mange lange dager, men det var gøy også. Tirsdag var det resepsjon for alle norske og mange inviterte prominenser fra Tanzania i hagen til ambassadøren. Der var flott og storslagent, og Jens kom og takket alle og så dro han rett på flyet som stod og ventet. På bildet sitter Jens og hører på hvordan vi tenker å gjøre det mer lønnsomt å bevare skogen enn å hogge den.

South Afro Brazz i Dar - ventilene til bunns!

Lørdag 12. april var det konsert på Golden Tulip, et av hotellene i Dar. Da vi kom, var parkeringsplassen full allerede. Ikke så rart, her skulle det bli musikkglede, trøkk og improvisasjonskunst.

Ikke så rart at Brazz Brothers er sponset av Statnett. Det ble et høyenergisk møte mellom messing, trommer, marimba og dans da brazzbrødrene fra Sunnmøre med sin svenske trommeslager, dvs. Brazz Brothers, og det sørafrikanske bandet Women Unite opptrådte sammen i Tanzania for første gang.

Brazzbrødrene fra Sunnmøre er godt kjent i Norge. Women Unite består av åtte damer fra Cape Town, som synger, spiller perkusjonsinstrumenter og danser. Flere av dem mestrer flere av sjangrene, og de bytter på rollene i mange av sine framføringer.

Sammen kaller Brazz Brothers og Women Unite seg South Afro Brazz. En viktig side ved dette samarbeidet er å vise at en kvinnegruppe fra Sør-Afrikas townships og en gruppe av vestlige, mannlige musikere kan jobbe sammen som likeverdige parter, både musikalsk og menneskelig. De var på turné i Norge i 2003, og flere av dere har kanskje sett og hørt dem. Høydepunkter i Norge er sikkert prinsessebryllupet i Trondheim i mai 2002, og samme høst opptreden på storskjerm via satellittoverføring da Telenor åpnet på Fornebu.



Etter hvert fikk publikum slippe seg helt løs på dansegulvet. Det var tjåka fullt, og noen unge menn var nesten like gode som damene på scenen, og det er jo fantastisk bortsett fra at de unge mennene ble svette etter to danser. ”We want more”, ropte vi, etter at vi hadde fått en utrolig forestilling.

Regntid

Etter påske begynte regntiden, og den varer ut mai. Det regner nesten hver dag nå, ofte i skurer med oppholdsvær og litt sol innimellom. Noen ganger er skurene voldsomme, og vannet fosser ned. Dreneringen er svært mangelfull, og noen steder blir det vanskelig å ta seg fram.

Hvis det ikke regner, så er det en del skyer og vi ser opp i luften som Tobias i Tårnet og sier at det kanskje kommer til å regne snart. Temperaturen har gått litt ned, det blir frisk luft og grønt og frodig. Insektene kommer fram fra et eller annet sted og virrer rundt i kveldsluften. Det betyr også at malariatilfellene øker. Flaggermusene er kjempestore og litt nærgående i mørket. Det er med andre ord tropisk, voldsomt og vakkert.

Asfaltveiene er store sett greie, med noen innsjøer innimellom. Grusveiene er ubeskrivelige. Hullene er kjempestore og ligger tett i tett, og veien blir noen steder et sammenhengende gjørmehav. Det er godt å ha biler som er høye under.

Regntiden er velkommen for de fleste. Det betyr gode avlinger og vann i vannmagasinene. Da blir det færre som er sultne og færre strømbrudd. Regnet har blitt mer uforutsigbart de siste årene. Mange tror at dette skyldes klimaendringene.

Wangari Mathai

Denne uka har Wangari Mathai vært i Tanzania. Hun var invitert av en organisasjon som heter Femina HIP, og besøket var finansiert av den norske ambassaden. Hun foretok samtidig den offisielle åpningen av Mama Misitu-kampanjen. Navnet på kampanjen betyr «moder skog», og den drives av en gruppe frivillige organisasjoner. De arbeider for bedre styresett i skogsektoren, redusert korrupsjon og bærekraftig forvaltning av skogen. De arbeider også for at lokalsamfunnene skal få klare rettigheter til bruk av skog. Kanskje de kunne lære litt av de norske allmenningene?

Wangari Mathai var fredsprisvinner i 2004, og er leder av Green Belt Movement, som startet i hennes hjemland Kenya, men som siden har blitt en global bevegelse. De arbeider bl.a. for beskyttelse av trær og for bærekraftig bruk av skog. Ivar traff Wangari både på møter og på et selskap om kvelden, og møtte en kunnskapsrik og flott dame. Hun annonserte mens hun var her at hun ville boikotte OL ilden, som skal komme til Tanzania i morgen. Hun var satt opp som fakkelbærer, men hadde fått samvittighetskvaler etter den senere tids omtale av Kinas brudd på menneskerettighetene, særlig i Tibet. Har du lest boka hennes: "Unbowed, One Woman's Story"?

Påske på Zanzibar

Mens mor og far ferierte i utlandet måtte Vegard, Magnus og Audun greie seg selv. Dette bildet tyder på at de klarte seg sånn noenlunde:

Påskeferie i Cape Town

Totalt er det fem og en halv timers ren flytid fra Dar til Cape Town, pluss mellomlanding i Johannesburg. Det sier noe om avstandene. Afrika er et stort kontinent. Vi hadde noen flotte dager i en stor by med mer enn tre millioner mennesker. Vi bodde på et lite hotell i et fint restaurert kvartal midt i byen, stille og rolig, men med restauranter og gateliv like rundt hjørnet. Personalet var utrolig vennlige og hjelpsomme. (Se bilder på linken til høyre- bilder fra Tanzania)

Naturen i byen og området rundt er vakker, men aktivitetene og opplevelsene må tilpasses været. April er den første vintermåneden, og været kan selvfølgelig variere litt i slutten av mars. Vi var heldige, blikkstille hav, deilig temperatur. Bare første kvelden var det kald vind. Det er mye å se på – vi rakk mye, og noe har vi gjemt til en annen gang. Mange i Norge forbinder dette området med Cape Point og sjøfart, foruten apartheid-regimet som opphørte i 1991 og Nelson Mandela. Det er også mye mer. Besøk på Robben Island, der Nelson Mandela satt fengslet i 18 år, var umulig å få til. Alle båtbilletter var utsolgt hele uka. Men en byvandring i historie og arkitektur samt et besøk på museum «District six», understreket at apartheid-regimet var konkret nok for de som bodde her. Dette regimet tilhører vår nære historie, og det kommer til å ta lang tid før samfunnet har «glemt».

Table Mountain, som reiser seg 1086 meter, med sjøen rett under og byen innen samme blikkfang gir utrolig vakre kontraster. Vi tok gondolbanen opp på fjellet, og hadde en fantastisk utsikt i alle himmelretninger. Den botaniske hagen, Kirstenbosch, er 5000 dekar stor, og en av verdens fineste. Den vakreste tiden er nok i oktober/november når det blomstrer overalt. Vi var der søndag ettermiddag, og fikk med oss ukas utendørs rockekonsert sammen med de andre ungdommene. Restaurantene i Cape Town var en opplevelse, og det var mange av dem! Maten var deilig, vinen den beste Sør-Afrika kan by på og kelnerne blide og raske.

Man må nesten se litt av området rundt byen. Vin-tur rakk vi ikke denne gangen, men vi leide bil og kjørte rundt Kapp-halvøya. Vi kjørte utsiktsveien « Chapmans Peak Drive» mot Atlanterhavet, besøkte Cape Point med sin dramatiske natur og historie, og en liten pingvinkoloni på hjemveien. Det var god norsk sommervarme, og mennesker og pingviner delte på et naturlig vakkert strandområde. Vanntemperaturen var også som på en god norsk sommerdag.

Cape Town skal ha fotball- VM i 2010, og bygger en stor stadion vest i byen, like ved strandpromenaden mot Atlanterhavet. Nå var det joggere og turgåere på promenaden, og bare dønninger som av og til slo inn over det høye rekkverket.

På skjærtorsdag kom vi hjem til Dar, og møtte Audun og Bjørn, som akkurat var kommet fra Zanzibar fordi Bjørn skulle hjem igjen til Norge. Vegard og Magnus var igjen på Kendwa Beach der de har vært i påsken. Da vi var på Zanzibar sist sa drosjesjåføren at regntiden begynner 21. mars, etter lunsj. Og i dag har det begynt å regne. Neste helg er det Cape Town International Jazz Festival, den største scenen er forbeholdt Oliver Mtukudzi, som var her i Dar i februar.