Kwaheri Tanzania!

Så er det siste dagen vår i Tanzania, og vi skal hjem for godt etter fire år. Det har vært fantstisk. Vi føler oss privilegert som har fått være her i disse årene. Vi har opplevd mye, og mye har vi skrevet om på bloggen. Den har ikke vært en dagbok, men heller en minnebok. Den skaper noen knagger som hjelper oss til å huske bedre. Vi har hatt veldig mye glede av alle besøkene fra Norge, både av familie og venner, og er veldig takknemlig for det. Blir nok noen mimrekvelder utover vinteren…

Av og til har vi selvfølgelig ønsket oss hjem, først og fremst hvis det har hendt noe med de nærmeste. Eller som de siste dagenes hendelser. Da er det ikke så lett å være så langt borte.

Vi vil savne menneskene, både norske og tanzanianske kolleger på ambassaden og alle nye venner og bekjente som har gitt oss mange opplevelser. Vi vil også savne den fantastiske naturen. Her i Dar og på Zanzibar er dette først og fremst havet med sine uendelige bølger, både på høyt og lavt vann, der vi kan bade og svømme så lenge vi vil uten å bli kalde.

Denne uka har vi mange ganger sagt: ”Ja, nå er det vel siste gangen at…” Det føles ikke slik. Jeg tror vi kommer tilbake en gang. Da vil selvfølgelig mye være forandret, for dette er et samfunn i stor og kontinuerlig forandring, men mye vil vi kjenne igjen!

Katastrofe

Fredag ettermiddag skulle vi møte noen nordmenn som var her på ferie. Før vi dro, sjekket jeg Aftenposten for dagen, og der var det nyheter om bombeangrep mot Regjeringskvartalet. Ganske voldsomt og uvirkelig i seg selv, men verre skulle det bli. Lørdag morgen var hele verdens øyne rettet mot Norge. CNN og BCC har hele helgen kjørt kontinuerlige nyhetssendinger om bombeangrepet i Oslo og massakren på Utøya, og i dag ble minnegudstjenesten i Oslo Domkirke sendt på CNN. Fredagens ondskap har rystet oss. Det har vært umulig å konsentrere seg om annet enn det som skjedde i Norge. Det hele ble bare forferdelig da vi fikk bekreftet at gode venner savner en kjær og evnerik sønn i skytetragedien. Det er en sorgens dag, også i Dar.

Sommerferie 2011

Det har vært stille på bloggen i juni - vi har vært i Norge. En hel måned gikk som en røyk. Hva gjorde vi da? Den største begivenheten var selvfølgelig feiringen av farmors 85-års dag. Barn, svigerbarn, barnebarn og deres kjærester og ektefeller, oldebarn, venner – til sammen var vi 65 gjester på Sandbrekke Gjestegård på Hvaler. Stedet var praktfullt, hytta vi bodde på likeså, maten var deilig, (bordkortene var fra ”Tinga-Tinga”) -alle koste seg sammen med bursdagsbarnet. Vi traff veldig mange på den festen, og det var heldig at vi kunne være der. Familien på Ragnhilds side traff vi ikke denne gangen- de skal samles i slutten av juli for å feire Asbjørn sin 50- års dag, men da er ikke vi i Norge, dessverre. Vi har også truffet omtrent alle Ås-vennene, og vært på flere hyggelige treff sammen med dem. Ivar rakk til og med å stikke innom gatefesten i Høgskoleveien med gamle og nye naboer på Kaja, men da var Ragnhild hjemme og pakket, småstresset siste kvelden før avreise klokken fire neste morgen! Audun har sommerjobb på Ås, og har, til foreldrenes glede, bodd hjemme hele måneden. Magnus og Vegard gleder vi oss til å møte i august.

Den andre virkelig store begivenheten var å få besøk av Simon og Yassin, som er kolleger av Ivar på Ambassaden i Dar es Salaam. Begge var noen dager på et stort REDD-seminar i Oslo. Sammen med Inger, som skal overta etter Ivar, dro alle fire også til Sjusjøen på hyttetur. Veldig morsomt å ha dem på besøk, og helt ”merksnodig” å sitte i hagen i Skogveien sammen med dem og forene de to verdenene våre på den måten.

Alle hverdagene våre har vi brukt til praktiske gjøremål – vedlikehold av hus og hage i Skogveien etter fire års bortleie, slik at det blir klart til å komme tilbake. I mellomtiden bodde vi i Bregneveien og det skulle gjøres klart til utleie. Vi rakk to småturer på hytta, der vi fikk noen fine fjellturer og traff noen Lillehammer-venner. Ragnhild har også besøkt jobben i Stortingsgata, truffet kolleger og fått en liten forsmak på jobben. Hun gleder seg.

Men denne måneden skal vi være i Tanzania. Det føles godt å være her!

”Wrapping-up”

Det begynner å dra seg til. Neste uke reiser vi på ferie i Norge, så tilbake hit i juli og hjem for godt i månedskiftet juli/august. Det betyr at vi er i flyttemodus – avskjeder (men nå har man jo Facebook, der ”alle” er, og vi lover å ”keep in touch”), flyttelass; skal det sendes med fly eller båt, hvor skal man bo etter at flyttelasset er gått og det ikke er en tallerken igjen her, salg av biler, rekker vi flere turer før vi drar osv. osv.

Forrige helg hadde vi naboene fra de tre andre ”norske husene”på øl og pizza på fredagskvelden, og på lørdag tok vi morgenbåten til Zanzibar og tilbake på søndag ettermiddag. Så rakk vi en tur til, og det blir lettere å akseptere at Zanzibar nå blir en fjern øy for oss. Naboene vil vi savne, det har vært et trivelig naboskap med både barn og voksne.

På mandag var det seminar for å oppsummere status innen Ivars arbeidsområde, og om kvelden resepsjon for gjester. Spesielt viktig at den ansvarlige ministeren i Tanzanias regjering var med. Ellers har Ragnhild brukt en del tid denne uka til å avslutte den frivillige økonomijobben i DSG, og overlate oppgavene til nestemann, en amerikansk dame. Ragnhilds kontor på ambassaden er også ryddigere enn vanlig.

Den ene bilen er solgt og skal overleveres i morgen. På søndag skal vi besøke Diana, som vi sponser på boarding school litt nord for byen. Et middagsbesøk, en lunsj med de norske damene i Dar og litt til på jobben neste uke, så er vi klar for å dra til Norge på ferie. Vi gleder oss til å treffe familie og venner!

17.mai 2011

Vi har, som alle dere andre, også feiret 17. mai igjen denne uka. Vi begynte med hyggelig 16. mai- feiring- øl og pizza sammen med noen andre nordmenn. Det nye i år var at noen også kom på norsk fjernsyn. Kanskje dere har sett det? Vi fikk sms om kvelden: i sammendraget av utenlandsinnslag på Dagsrevyen, var Ivar observert i 17.mai- toget i Dar. Det stemmer det, det var 17. mai- tog med hornmusikk og flagg og fløyter. Om formiddagen var det den tradisjonelle familiefesten med is og brus og pølser og kaker og tale og leiker og barn og voksne som hadde det moro. Om kvelden var det mottakelse for nordmenn og mange gjester, tale for dagen av ambassadøren vår (ved siden av Ivar i toget), røkelaks og fenalår og deilige saker. Vi sang selvfølgelig de sangene som skal synges, både på familiefesten om formiddagen og på mottakelsen om kvelden. Ivar var forsanger og ledet forsamlingen trygt gjennom alle tonene, både de høye og de lave. Litt vemodig er det jo; vi har feiret 17. mai i fire år i Dar es Salaam.

Uten reservedekk

Lørdag formiddag kjørte vi i en lang kø på vei til en forretning. Det gikk veldig sakte. En ung mann som gikk ved siden av bilen pekte på hjulet vårt. Kanskje vi hadde punktert? Men nei, det kunne det ikke være, vi kjørte så sakte at vi ikke merket noenting. Så vi bare fortsatte på vår plass i køen, men da to andre unge menn også pekte mot hjulet, skjønte vi at det verste hadde skjedd likevel. Endeløs kø, og så attpåtil punktering- dette kom til å ta tid. Like ved var det en fin plass å kjøre ut av køen og stoppe. Videre skjedde det som er Tanzania på sitt beste, som man opplever på landet, men ikke er så vanlig i storbyen. De tre mennene som hadde gjort oss oppmerksomme på punkteringen, kom til og satte straks i gang med å få hjulet av. Det viste seg at at reservehjulet vårt hadde sprukket, og ikke var brukbart, og hva gjør man da – punktert hjul og ikke noe i reserve? Den ene av de unge mennene visste om et sted i nærheten man kunne få reparert et dekk - og vips, så var Ivar og han på vei for å ordne det mens de to andre ble igjen sammen med meg og passet på bilen. Dekket ble lappet på ti minutter under et tre i en bakgate like ved. Etterpå fikk de tre unge mennene 40 kroner på deling, noe som er godt betalt for en slik tjeneste. De takket og bukket, vi hadde fått utmerket hjelp og de hadde tjent mer enn de hadde regnet med den dagen!

Nordic Sports Day

En gang hvert år møtes de nordiske landene til sportslig kamp. I utgangspunktet skal det være leik og moro, men i realiteten er det dødsens alvor. Både finnene og nordmennene er enige om at det viktigste er ikke å vinne, men å slå svenskene. Danskene er ikke så høytidelige av seg, de balanserer det hele. Jamen godt vi har dem!

Premien til det vinnende landet er en vandregiraff. Nå har den stått godt synlig i ambassaden med ”Norge” og årstallet inngravert i flere år, men i år får den lufta seg litt - nå skal den vandre litt lenger bort i gata til svenskene. Det var jevnt i toppen, og nordmennene var ganske deppa, men tok seg sammen for syns skyld.

Finnene organiserte årets tevling som gikk av stabelen denne helga. Det har vært konkurrert i løping, volleyball, fotball, tennis, dart og vannjogging. Finnene er så heldige at de har en finsk løper på nasjonalt nivå på Zanzibar akkurat nå. De henta inn han, og han vant selvsagt herreklassen – foran to svensker. I dameklassen var det omvendt – to svensker først og så en finsk dame. Svenskene hadde flest deltakere, og fikk flest poeng sammenlagt. Danskene vant dart og publikuksfavoritten vannjogging. Nordmennene vant fotball og tennis. I grunnen rart at svenskene vant sammenlagt – rett og slett urimelig, ikke sant?

Ragnhild var oppmann for det norske vannjogginglaget og Ivar var med på laget. Vannjogging hadde blanda lag – to damer, to barn og to menn. Masse som skjedde på kort tid, og mange som heia!

De fire ambassadørene konkurrerte i ”Mølkky” – et finsk hagespill som ligner mest på det vi kjenner som Kubb. Her vant den svenske, med vår ambassadør Ingunn Klepsvik på andreplass. Etterpå var det fest med et for anledingen sammensatt rockeband som skapte kjempestemning!