Basaren 2010

Lørdag 20. November var det igjen tid for den årlige basaren på den internasjonale skolen. Formålet er hvert år å samle støtte til ulike prosjekter, spesielt rettet mot kvinner og barn og handikappede i Tanzania. Natt til lørdag regnet det voldsomt, jeg har ikke opplevd så kraftig regn her før. Med et slikt vær kunne hele basaren drukne i et gjørmehav. Heldigvis varte det bare en halvtimes tid.

Basaren i år ble åpnet av Mrs. Asha Bilal, kona til Tanzanias Vice President. Det har nylig vært valg, og dette var et av hennes første representasjonsoppdrag. Hun er en flott dame som snakker engelsk, fransk og swahili flytende, og hun virket interessert og engasjert. Dere ser henne på bildet nedenfor. Bak står Anne Clarke og Xiaobing He, henholdsvis leder i DSG og leder for basarkomiteen. På det øverste bildet ser dere Kristina Toivonen fra Finland som selger til Hanne og barna hennes. De er naboene våre.

I varmen stod representanter fra mer enn 25 land på sine stands og solgte produkter hjemmefra. Italienerne var ikke med i år, så vi fikk dessverre ikke sjanse til å skaffe oss deres merkevarer. Den norske standen satset som før på den gode norske maten, og solgte røkelaks, jarlsberg, brunost, kaviar, leverpostei og melkesjokolade. Erfaringen fra i fjor var at kjøleskapet ikke strakk til i varmen når det ble åpnet i ett sett, så i år brukte nordmennene fryser. ( Det gikk nok litt strøm…) Alle varer ble solgt, og særlig røkelaksen og jarlsbergosten var veldig ettertraktet. Tre tusen mennesker var innom arrangementet, som var en dag for hele familien. Det var underholdning med musikk og dansere, det var loddsalg med gjeve priser - alt fra en tur-returbillett med KLM til Amsterdam, safarier, hotellopphold og smykker.Det var salg av mat fra mange land; lunch fra Kina, India, Indonesia, Sør- Korea eller Tyrkia,vafler fra Norge, crêpes fra Frankrike og hjemmebakte kaker fra Tyskland. Selvfølgelig var det brus- og vannsalg også, man blir ganske tørst av å leke i hoppeslott! Hovedsponsoren var som i fjor KLM – de har mange kunder her. Mens Ivar var i Norge, var Ragnhild også i år travelt opptatt med pengene denne dagen, og hadde i år fått med seg en assistent til å samle inn. Totalt kom det inn over 70 millioner Tsh. ( ca 315 000 Nkr.) Ambassadens tellemaskin ble brukt etterpå og hele greia puttet i safen. Skal ikke ha noen lokal Olsen-bande på besøk her!

Valget på president og parlament

Det var valg i Tanzania på søndag. Alt gikk fredelig for seg, og obervatørene mener det var et ganske åpent og fritt valg. President Kikwete antas å vinne presidentvalget, og hans parti CCM får fortsatt flertall i parlamentet. Valgresultatet for presidentembetet lar imidlertid vente på seg. Folk begynner å klage og beskylde hverandre for juks, men resultatet avparlamentsvalget er for det meste kjent nå. Opposisjonen er blitt sterkere enn før i den tidligere ettpartistaten. Det er flere som vil vokte på korrupsjon og maktmisbruk. Det største opposisjonspartiet Chadema har gått til valg på kamp mot korrupsjon.

På Zanzibar skjedde det noe ganske historisk. Valget var fredelig i motsetning til for fem år siden. Det ble i sommer enighet om at de to hovedmotstanderne CCM og CUF skulle danne en samlingsregjering. CCM vant valget - nå som sist - med knappest mulig margin (50.1%), men siden det var enighet om maktdeling ble det ikke bråk, men heller felles feiring. Zanzibars flagg til høyre.

Sokoine University

Sokoine (SUA) er landbruks-universitetet her i Tanzania. Det ligger i Morogoro, tre timers kjøring fra Dar. Forrige uke var vi på SUA og Ivar var på det årlige møtet for å følge opp forsknings-programmene som finansieres av Norge. Norge har samarbeidet med SUA siden 1973, og utallige studenter har vært i Norge for å ta doktorgrad eller mastergrad. Mange norske studenter og forskere har også vært på SUA for å samle data, undervise og sensurere studenter. Dette er sentrum for faglig aktivitet innen skogbruk, jordbruk, husdyr, veterinærvitenskap, matvitenskap, klima, naturressursforvaltning. De har levert kandidater til alle områder i samfunnet, og den støtten de har hatt gjennom snart 40 år har bidratt til å gjøre dem til et av de beste universitetene i Afrika innen disse fagområdene. SUA var lenge et fakultet under universitetet i Dar es Salaam, men ble fra 1984 et selvstendig universitet.

Dhow kultur

Når du besøker Zanzibar, kan du ikke unngå å fascineres av de vakre Dhow-båtene som glir gjennom bølgene og du bare MÅ ta bilde av silhuetten deres mot himmelen i solnedgangen.

Nungwi på Zanzibar, der vi var i weekenden, er et av de viktigste stedene der det bygges Dhow-båter. Du kan se båtbygging, og du kan se fiskerne holde på å vedlikeholde båtene sine på stranda mellom fjære og flo sjø. Det er flere typer Dhow-båter, og historien går tilbake til Swahili-kulturens opprinnelse. Handelsmennene pløyde havene mellom land i Asia og kysten av Øst-Afrika i sine berømte fartøy, som kunne veie opp mot 40-50 tonn. Monsunens fremherskende vindretning bestemte når på året de seilte mellom kontinentene.

Skrogene ble bygd av kokosnøtt-tre, føyd sammen med grove fiber heller enn metallnagler. Det er flere forklaringer på hvorfor de valgte fiber. En er at overtroiske sjømenn trodde at krefter i havet kunne trekke båten ned hvis de brukte metallnagler. Det virker mer sannsynlig at de mente metallnagler kunne ruste i stykker, eller at naglene kunne bli ødelagt når båtene skulle passere revene som omkranser øyene i tropiske farvann. De særpregede seilene var opprinnelig lagd av palmeblad, og seilet er oftest utformet i et eneste stort stykke. Måten seilene er ordnet på er annerledes enn både europeiske og kinesiske modeller.

I våre dager kan man for eksempel være med i en mindre Dhow på sunset cruise, og det gjorde vi sammen med Hans Fredrik, Margrethe og Henrik som var på besøk.

Festival i Bagamoyo

På lørdag var vi i Bagamoyo. Hvert år i slutten av september arrangerer Bagamoyo College of Arts (TaSuBa) en ukes festival med arbeidsgrupper og forestillinger som inneholder tradisjonell dans, musikk og akrobatikk.

Festivalen startet opp i 1982, under skyggen av et mangotre, opprinnelig for å vise arbeid av skolens studenter og lærere. I dag holdes festivalen på et stort amfiteater med plass til 2000 tilskuere og med moderne lyd- og lysarrangement. Scenen er faktisk den største av sitt slag i hele Øst-Afrika. Siden starten har festivalen vokst til å bli en årlig begivenhet med deltakere fra mange land og med mange ulike forestillinger i en hel uke. Fokus er først og fremst på musikk, dans og teater fra Tanzania og andre øst-Afrikanske land, både av tradisjonell og mer moderne art. Skolen samarbeider med musikkutdanning i Stavanger, og det er utveksling av elever og lærere begge veier.

Bagamoyo er omtrent seks mil nordover langs kysten. Veien er veldig fin. Vi hadde beregnet en times kjøretid hver vei. Det brukte vi sist vi var der. Trafikken var ikke på vår side- vi brukte to timer hver vei. Det arbeides med vedlikehold av mange av de gamle husene i Bagamoyo. Mange av dem har vært til nedfalls, men det var hyggelig å se at flere nå tas vare på.

Magiske Stone Town

Ca 1000 år før vår tidsregning antar man at de første eventyrseilerne kom til Zanzibar, først fra Egypt og Hellas, og i neste omgang kom arabiske og persiske sjømenn til Zinj el Barr ”land of the black people”. Stone Town ble hovedstaden i et handelsrike med deltakere fra hele verden.

Hovedgaten i gamlebyen heter Shangani. Der lå butikkene tett, og man kunne få kjøpt varer fra alle land, også fra Norge. Men tidene forandrer seg, og sjøen er ikke lenger den viktigste transportveien for folk og varer. Hva er det med Stone Town som gjør at vi synes det er spesielt å komme dit i dag? Kanskje en blanding av historie og nåtid. For oss er det utrolig enkelt å komme til Zanzibar. Flyturen tar 20 minutter. Opplevelsen er som å ta bussen, rask og enkel behandling av passasjerer og bagasje. Så sitter man i drosjen på vei inn til byen.

Plutselig er gatene så smale at det i heldigste fall er enveis, mange steder må bilen stå. Vi tar beina fatt, og går inn i en labyrint av trange gater med høye hus på hver side. Her er det alltid skygge. Tro om vi finner igjen de stedene vi har vært før? Vi havner ved Hurumzi no. 236, tidligere Emerson & Green Hotel. Her går vi i kveldingen gjerne opp på takterrassen og hører bønneropene fra minaretene mens vi venter på middagen.

Etter hvert har det blitt svært mange turistsjapper, og de gode tilbudene blir av og til litt stressende. Fra terrassen på ”Africa House” (før var det den engelske klubben) ser man utover det azurblå havet. Her er det deilig å sitte og ta en pause.

Hver en murstein, hver en krok har noe historisk å fortelle. Aller finest er dørene. Ved første øyekast ser de like ut, men de gjenspeiler huseiernes status, religion og bakgrunn. I et land der naturkreftene er ubarmhjertige, med sol og varme, voldsomt regn, vegetasjon som eter seg fram på kort tid er det ikke lett å bevare historiske bygninger og miljø. Alt tæres bort. Vi gleder oss over de restaureringene som er gjennomført de siste 10-15 årene, for eksempel parken Forodhani som igjen har åpnet byen mot sjøen, eller istandsetting av gamle hus som gjør den historiske byen enda mer verdifull både for de som bor der, og de som kommer på besøk.

Safari

Sammen med damene fra lesegruppa på Ås, har Ragnhild vært på safari i nord og sør, og den var annerledes lagt opp denne gangen. På flyplassen i Arusha møtte vi Wilson, vår gode guide/sjåfør fra safarifirmaet. Etter å ha overnattet på storslagne Sopa Lodge, kjørte vi en dag i Ngorongorokrateret og fikk med oss de ville dyra. Ellers kjørte vi mindre og gikk mer denne gangen. Å gå i landskapet her var bare helt fantastisk.
Masaiguiden vår tok oss forbi masailandsbyer som er fattige, men ligger vakkert og harmonisk i terrenget, og vi møtte overalt de litt større barna i fargerike drakter som var ute og gjetet dyrene. Vi var i to utdødde krater til, Olmoti og Empakai, og gikk både i regnskog, høyt tørt gress og på stepper der sebraer og gnuer beitet fredelig. Vi overnattet i telt og fikk måltidene servert av Emmanuel, kokken vår. Etter to netter i telt avsluttet vi på vakre Gibbs farm, som ligger i et landskap som må være det nærmeste man kommer Ngong Hills der Karen Blixens farm i Kenya var. På Gibbs farm fikk vi den deiligste økologiske mat. Etter safarien tok vi fly direkte til Zanzibar, der vi også møtte Ivar. Vi fikk en veldig interessant omvisning i Stone Town med påfølgende middag på takterrassen på Hurumzi. Etter et par dager i byområdet kjørte vi til Nungwi og tok inn på vårt ”stamhotell” – Flame Tree Cottages. Vi var på en morsom kryddertur og vi var på Sunset Cruise i en av de karakteristiske Dhow-båtene. Sirkelen ble sluttet med fly tilbake til Dar og hjem. …Det var en fantastisk tur, med både luksus og primitivt liv, der vi i nord møtte masaier i deres hverdag og en flott natur, og avsluttet med noen herlige dager på Zanzibar.