Festival i Bagamoyo

På lørdag var vi i Bagamoyo. Hvert år i slutten av september arrangerer Bagamoyo College of Arts (TaSuBa) en ukes festival med arbeidsgrupper og forestillinger som inneholder tradisjonell dans, musikk og akrobatikk.

Festivalen startet opp i 1982, under skyggen av et mangotre, opprinnelig for å vise arbeid av skolens studenter og lærere. I dag holdes festivalen på et stort amfiteater med plass til 2000 tilskuere og med moderne lyd- og lysarrangement. Scenen er faktisk den største av sitt slag i hele Øst-Afrika. Siden starten har festivalen vokst til å bli en årlig begivenhet med deltakere fra mange land og med mange ulike forestillinger i en hel uke. Fokus er først og fremst på musikk, dans og teater fra Tanzania og andre øst-Afrikanske land, både av tradisjonell og mer moderne art. Skolen samarbeider med musikkutdanning i Stavanger, og det er utveksling av elever og lærere begge veier.

Bagamoyo er omtrent seks mil nordover langs kysten. Veien er veldig fin. Vi hadde beregnet en times kjøretid hver vei. Det brukte vi sist vi var der. Trafikken var ikke på vår side- vi brukte to timer hver vei. Det arbeides med vedlikehold av mange av de gamle husene i Bagamoyo. Mange av dem har vært til nedfalls, men det var hyggelig å se at flere nå tas vare på.

Magiske Stone Town

Ca 1000 år før vår tidsregning antar man at de første eventyrseilerne kom til Zanzibar, først fra Egypt og Hellas, og i neste omgang kom arabiske og persiske sjømenn til Zinj el Barr ”land of the black people”. Stone Town ble hovedstaden i et handelsrike med deltakere fra hele verden.

Hovedgaten i gamlebyen heter Shangani. Der lå butikkene tett, og man kunne få kjøpt varer fra alle land, også fra Norge. Men tidene forandrer seg, og sjøen er ikke lenger den viktigste transportveien for folk og varer. Hva er det med Stone Town som gjør at vi synes det er spesielt å komme dit i dag? Kanskje en blanding av historie og nåtid. For oss er det utrolig enkelt å komme til Zanzibar. Flyturen tar 20 minutter. Opplevelsen er som å ta bussen, rask og enkel behandling av passasjerer og bagasje. Så sitter man i drosjen på vei inn til byen.

Plutselig er gatene så smale at det i heldigste fall er enveis, mange steder må bilen stå. Vi tar beina fatt, og går inn i en labyrint av trange gater med høye hus på hver side. Her er det alltid skygge. Tro om vi finner igjen de stedene vi har vært før? Vi havner ved Hurumzi no. 236, tidligere Emerson & Green Hotel. Her går vi i kveldingen gjerne opp på takterrassen og hører bønneropene fra minaretene mens vi venter på middagen.

Etter hvert har det blitt svært mange turistsjapper, og de gode tilbudene blir av og til litt stressende. Fra terrassen på ”Africa House” (før var det den engelske klubben) ser man utover det azurblå havet. Her er det deilig å sitte og ta en pause.

Hver en murstein, hver en krok har noe historisk å fortelle. Aller finest er dørene. Ved første øyekast ser de like ut, men de gjenspeiler huseiernes status, religion og bakgrunn. I et land der naturkreftene er ubarmhjertige, med sol og varme, voldsomt regn, vegetasjon som eter seg fram på kort tid er det ikke lett å bevare historiske bygninger og miljø. Alt tæres bort. Vi gleder oss over de restaureringene som er gjennomført de siste 10-15 årene, for eksempel parken Forodhani som igjen har åpnet byen mot sjøen, eller istandsetting av gamle hus som gjør den historiske byen enda mer verdifull både for de som bor der, og de som kommer på besøk.

Safari

Sammen med damene fra lesegruppa på Ås, har Ragnhild vært på safari i nord og sør, og den var annerledes lagt opp denne gangen. På flyplassen i Arusha møtte vi Wilson, vår gode guide/sjåfør fra safarifirmaet. Etter å ha overnattet på storslagne Sopa Lodge, kjørte vi en dag i Ngorongorokrateret og fikk med oss de ville dyra. Ellers kjørte vi mindre og gikk mer denne gangen. Å gå i landskapet her var bare helt fantastisk.
Masaiguiden vår tok oss forbi masailandsbyer som er fattige, men ligger vakkert og harmonisk i terrenget, og vi møtte overalt de litt større barna i fargerike drakter som var ute og gjetet dyrene. Vi var i to utdødde krater til, Olmoti og Empakai, og gikk både i regnskog, høyt tørt gress og på stepper der sebraer og gnuer beitet fredelig. Vi overnattet i telt og fikk måltidene servert av Emmanuel, kokken vår. Etter to netter i telt avsluttet vi på vakre Gibbs farm, som ligger i et landskap som må være det nærmeste man kommer Ngong Hills der Karen Blixens farm i Kenya var. På Gibbs farm fikk vi den deiligste økologiske mat. Etter safarien tok vi fly direkte til Zanzibar, der vi også møtte Ivar. Vi fikk en veldig interessant omvisning i Stone Town med påfølgende middag på takterrassen på Hurumzi. Etter et par dager i byområdet kjørte vi til Nungwi og tok inn på vårt ”stamhotell” – Flame Tree Cottages. Vi var på en morsom kryddertur og vi var på Sunset Cruise i en av de karakteristiske Dhow-båtene. Sirkelen ble sluttet med fly tilbake til Dar og hjem. …Det var en fantastisk tur, med både luksus og primitivt liv, der vi i nord møtte masaier i deres hverdag og en flott natur, og avsluttet med noen herlige dager på Zanzibar.

Besøk

Ivar har hatt besøk av politikere: Fremskrittspartiets Peter N. Myhre og politisk rådgiver Pål A Davidsen. De reiste rundt i Afrika for å lære om bistand. Vi hadde dem med til Zanzibar for å se på skog og energi og de hadde diverse møter i Dar. Positivt at de vil lære mer. Ikke så sannsynlig at de snur venstre om og blir veldig bistandsvennlige? Men de var hyggelige og interesserte.


Ragnhild har besøk av lesegruppa fra Ås og de fire dro på safari i dag. Biltur i Ngorongoro-krateret og fottur i fjellene nord for krateret de neste dagene. Så blir det Zanzibar neste helg, og da kommer Ivar også utover. Det er Eid el fitr, slutten på Ramadhan og stor feiring neste helg.Vi har avtalt arkitektursafari i Stone Town, og skal også ut på stranda og dyppe tærne litt!

Tilbake til hverdagen

Ferien i Norge er over, og vi er tilbake i Dar. Det var deilig å være i feriemodus, men merkelig hvor fort tiden går i ferien, særlig når programmet er tett. ”Late feriedager” står det i bladene. Det var kanskje det, men nå er vi tilbake og må slappe av etter de late dagene. Det ble Ås, Sjusjøen og Trondheim som planlagt.
Ikke noen lange eksotiske turer til bortgjemte steder, ikke en gang en dagstur til Lillehammer!
Venner og familie fikk vi truffet. Aller viktigst er guttene, som vi så mye til.

Her går dagene som de skal. Mye sosialt med andre nordmenn har det vært den første uka, og det er alltid avslappet og hyggelig. Ivar er tilbake på jobben, der det er full fart. Man venter på den nye ambassadøren, Ingunn Klepsvik, som kommer i begynnelsen av september. Ragnhild startet dagen etter vi kom tilbake med styremøte i organisasjonen hun er kasserer i, og så er treningsprogrammet tatt opp igjen. Denne høsten kommer til å gå fort, det er flere artige turer på planen og besøk vi også gleder oss til.

I Norge på sommerferie

Nå gleder vi oss til ferie i Norge. Ragnhild har vært der en uke og Ivar følger etter i morgen. Det blir eksotisk ferie på Ås, i Trondheim og Sjusjøen. Vi gleder oss til å se familie og venner og til å se til hus og hytte. De siste par ukene har Ivar vært fungerende ambassadør, med dertil hørende middager og resepsjoner. Heretter blir all tiltale som ikke starter med "your excellency" ignorert! Uten noen nåde.
Hva er best av Tanzania og Norge? Ja takk, begge deler!

Jane Goodall

Siden ambassaden finansierer et stort prosjekt for Jane Goodall Institute, var vi invitert til middag med Dame Dr. Jane Goodall på fredag. Ragnhild skulle på flyet til Norge samme kveld så hun kunne ikke bli med, dessverre. Dette var innledningen til et enestående jubileum som de kaller Gombe 50, som er markeringen av at det er 50 år siden Jane Goodall, 26 år gammel, kom til det ekstremt avsidesliggende Gombe, med sin mor som anstand, for å studere sjimpanser. Det resulterte i helt banebrytende ny viten og en lang historie med forskning om natur. Nå har Jane Goodall Institute kontorer i 27 land og er en viktig spiller i globalt miljøarbeid. Under middagen fortalte hun sin historie om da hun kom til Gombe og årene etter, og det var en stor opplevelse å høre på. Dr Anthony (bildet) som var vår guide da vi var i Gombe nylig var også til stede. Han er egentlig eksperten på bavianer, mens mange av de andre er mest opptatt av sjimpansene.