Fornyelse av verandaen

Vi har ikke så stor veranda i leiligheten vår, men har vi fått mye ut av den etter å ha bestilt møbler som er spesiallaget for denne. Vi har fått et lite rundt bord med to stoler, og plass til noen få til når det er gjester. Her spiser vi de fleste måltidene.

Vi har også fått en liten sofa og kjøpt et gammelt kobberfat som vi fikk laget bein til. Her ute er vi mye, og det er deilig og svalt. Det er fin utsikt over hager og trær fra verandaen, og et lite "sjøgløtt" - vi ser havet såvidt. Eller "panoramautsikt til sjøen" som en megler ville ha kalt det!

Chyco

På en nesten folketom strand to mil sør for Dar ligger vraket av CHYCO. Den ble bygget på Fredrikstad Mekaniske Verksted i 1905, og gikk ned her en tidlig februarmorgen i 1925. Litt til venstre for midten av bildet skimtes en liten jernstang, som er restene av masten til CHYCO.

Historien til CHYCO er en fascinerende fortelling. Skipet var knapt 60 meter langt og gikk i frakt på kysten av Afrika da det gikk ned. Tidlig om morgenen 2. februar 1925 tok mannskapet posisjon fra fyret på Ras Kanzi, men posisjonen ble registrert feil og skipet traff korallrevet Fungu Miza. Det tok inn mye vann og det oppsto brann ombord. Kapteinen valgte å sette skipet på grunn for å hindre at det gikk ned. Brannen ble slukket og en frivillig svømte i land for å hente hjelp. Alle ombord ble reddet, men skipet kunne ikke reddes. Det ble strippet for verdier og brukbart utstyr og restene ble senere skyllet lenger inn på stranden. Nå kan toppen av masten ses over vannet og skipet er et yndet sted for hobbydykkere, siden det ligger på få meters dyp. Det vrimler av fargerike fisker rundt vraket.

CHYKO ble først kontrahert av firmaet Empreza de Nav. L. Lorentzen i Brasil, og var døpt IPO da det gikk i handel mellom Amazonas or Rio de Janeiro. Etter 10 år ble det solgt til Union Castle Line i Mosambikk. Under første verdenskrig ble båten rekvirert av de portugisiske myndighetene i Mosambikk og ble brukt i krigstjeneste fram til 1924. Da ble det solgt til et selskap i Dar es Salaam. Det var bare et år senere, med full last av mangrovetømmer, at det møtte sin skjebne på denne stranden. Her transporteres fortsatt tømmer i enkle båter utenfor kysten, og lokale fiskere fanger blekksprut og fisk med spyd. På stranden kan interesserte gjester oppleve minnet om en båt som reiste verden rundt før en slurvefeil i navigeringen satte en stopper for ferden. Eller de kan sole seg i et tropisk paradis uvitende om historien som ligger i en liten jernstang som stikker opp av det knallblå havet.

Viktige mennesker i vår hverdag

Dette er Christopher Kamwendo og hans kone Coletta Warioba. Jentene er Diana (11) og Judy (8). Diana er deres yngste datter, og Jennifer er barnebarnet deres. Christopher arbeider hos oss. Han er blid og hyggelig og pliktoppfyllende. Han gjør reint, vasker tøy, vasker opp og lager mat. Han kjører også bil og er en forsiktig og sikker sjåfør. Coletta har begynt å arbeide hos en norsk dame som bor i samme leilighetskompleks som oss. Christopher snakker en del engelsk. Christopher og Coletta er opptatt av at de unge må få utdanning, og arbeider hardt og målrettet for å få det til.

Det er gratis utdanning på grunnskolenivå, men lærerne er underbetalte og har ikke alltid den kunnskapen som trengs. Diana skiftet derfor i fjor til en privatskole som legger mer vekt på engelskopplæring. Dette skoleåret har hun bodd hjemme og kjørt skolebuss hver dag, men nå skal hun bo på skolen. Jennifer bor i en annen del av landet og går på boarding school, men var på besøk da bildet ble tatt.

Sorgen og gleden de vandrer til hope

Vi har fått to triste beskjeder fra Norge med få måneders mellomrom. I april døde onkel Ola på Raudsand.

Dette bildet er fra Lillehammer i 1994.Onkel Ola står bakerst til høyre.

I august, bare fire måneder senere, får vi også beskjed om at tante Olaug er død. På bildet står hun mellom onkel Ola og Ivar. Onkel og tante hadde et sterkt fellesskap og var sterkt knyttet til hverandre, og de betydde begge to mye for mange andre. Vi minnes i takknemlighet alle møtene med to rettskafne, svært dyktige, omtenksomme og rause mennesker med pågangsmot og godt humør.

Kendwa eller Nungwi?

I helga reiste vi til Nungwi, gikk fra hotell til hotell og så på mange fine steder og snakket med mange resepsjonister. Vi fikk også badet og gått turer og spist god mat. Planen er å feire nyttår på Zanzibar. Skal man reise dit med ungdommer, er det Kendwa Beach nordvest på øya som er stedet. I fjor i jula bodde vi i Nungwi, et par kilometer lenger nord. Når det er fjære er det fint å gå på stranda mellom de to stedene. Når det er flo, ligger deler av stranda under vann, og man må bruke båt. Det er tre meters forskjell på flo og fjære sjø, og da er det ikke snakk om å gå når det er flo! Desember er ”peak season” og på Kendwa hadde vi ikke greid å bestille hotellplass til oss på telefon.

Det var en nyttig helg. Resultatet blir at ”de gamle” får rom på et rolig sted i Nungwi, og ungdommene får rom på Kendwa. Så får vi møtes og spise sammen på restaurantene.

Dette området på Zanzibar er utrolig vakkert, men det er ganske mange turister etter hvert. Det er alt fra ryggsekkturister til de som vil ha luksus. Prøv å søk på ”La Gemma Dell’Est”, så ser dere et av de dyre stedene. All bestilling dit foregår via et italiensk reisebyrå, og all betaling til en italiensk konto. Både for lokalbefolkning og turister er det en skjør balanse mellom et vakkert og interessant miljø med gode restauranttilbud og et miljø som blir overforbrukt.

Paradiset Ras Kutani

I helga har Ivar og jeg vært på Ras Kutani. Det er et superflott sted på South Beach, eller ”Sørstranda” på norsk, ca. en og en halv times kjøretur sør for Dar. Det er to måter å komme til sørstranda på, enten en time i ferjekø og fem minutter med ferje, eller en times kjøretur rundt bukta. Begge deler er en opplevelse – enten du kjører eller står i kø går det ikke fort og det er mye som skjer og mye å se på. Vi kjører ofte bort og tar ferja tilbake. Kjøreturen går gjennom landsbyer nært Dar, og det er folk og biler og høner overalt. Står man i ferjekø får man god tid til å betrakte folk som kommer av ferja. Damene er flottest,fargerike drakter og rank holdning.

Ras Kutani ligger ganske langt sør på South Beach. Det er ingen skilter som viser veien dit, man må vite hvor man skal kjøre. Det siste veistykket passer best for traktorer. De fleste gjestene kommer med småfly, som lander bak en ås. Derfra spaserer de et kort stykke over åsen og ned til en liten lagune, og så blir de rodd over lagunen til slutt. Ganske eksotisk, passer godt for bryllupsreiser. Vi var ikke på bryllupsreise, men Ivar hadde bursdag, og det holder som grunn. Dette er ikke noe seminarhotell med travle deltakere. Her skal man slappe av, snakke lavmælt, tenke dype tanker og utvide sin horisont, kanskje gå noen turer og spise god mat. Barn under seks år har ingen adgang.

Vi legger ved noen bilder, som viser at vi var travelt opptatt med å gjøre ingenting.

Tilbake i Tanzania

Etter seks og en halv uke i Norge er vi nå hjemme i Dar igjen. Det var deilig å være i Norge og treffe slekt og venner, og det var deilig å komme tilbake hit. Vi rakk mye på den tiden vi var hjemme i Norge. Vi var glad for å ha leiligheten på Ås («hytta» på Ås) å bo i da vi var der, og det var også kjempehyggelig å være på hytta på Sjusjøen. Den aller viktigste grunnen til at vi hadde det så fint i ferien var nok likevel menneskene som vi er glad i, og som vi møtte igjen både på Ås, Oslo, Romsdal og på Sjusjøen og Espedalen etter ikke å ha sett dem på lang tid.








Nå er vi vel installert i Dar igjen. Det var ikke skjedd de store tingene mens vi hadde vært borte. Leiligheten stod slik vi forlot den. Vi har nå flytta til en annen leilighet, som er lysere og luftigere. Ivar syntes det var moro å begynne på jobben. Mens det er skoleferie, er det litt feriestemning i byen også. Noen butikker er stengt i skoleferien – kundene er bortreist, og butikkpersonalet likeså. Været er som god norsk sommer, temperaturen er et par grader høyere, men den friske brisen fra havet gjør at vi faktisk ta på en liten jakke om kvelden. Vi spiser de fleste måltidene på verandaen. Det ble ikke mye bading i Norge, men det tar vi igjen nå!

Det er også hyggelig å treffe igjen mennesker som vi kjenner og som er viktige for oss her; kolleger, venner, Christopher som stiller opp for oss som vanlig, de som jobber ute der vi bor, naboer, drosjesjåføren som henta oss på flyplassen, de vi handler hos og kjenner i fruktbutikken.